BETYDELIG NAVN: Geoff Dyer vokste opp i Cheltenham, som barn av en metallarbeider og en servitise på en kafeteria. Han bor i London og er kjent som en betydelig fornyer av britisk litteratur, både gjennom romaner, sakprosa og bøker som er midt imellom. Foto: Jason Oddy / Flamme Forlag
BETYDELIG NAVN: Geoff Dyer vokste opp i Cheltenham, som barn av en metallarbeider og en servitise på en kafeteria. Han bor i London og er kjent som en betydelig fornyer av britisk litteratur, både gjennom romaner, sakprosa og bøker som er midt imellom. Foto: Jason Oddy / Flamme ForlagVis mer

Denne boka bør være et orienteringspunkt for alle dagens romanforfattere

Geoff Dyers første bok på norsk.

ANMELDELSE: Selv om det tilsynelatende kan virke sånn, handler ikke Geoff Dyers «En ren besettelse. Basketak med D.H. Lawrence» om skrivesperre. Snarere er det som om enhver digresjon fortjener å bli innlemmet i boka, selv når den egentlig skal være et kritisk studie over forfatteren D.H. Lawrence.

Hovedpersonen, ikke ulik Dyer selv, forteller derfor om vanskelighetene han har med å komme i gang med å skrive: Skal han gå i gang med en ny roman eller vie seg fullt og helt til Lawrence?

Hvilken fil skal han velge på PC'en? Mappen «C:\ROMAN» eller «C:\DHL»? Det er det store spørsmålet.

Umulig å velge Når beslutningen etterhvert tas, og han velger seg Lawrence (strengt tatt er boka begge prosjektene i ett), gjenstår det å avgjøre hvor han skal bo (nærmest et studie i seg selv), som om studien av Lawrence er avhengig av det riktige stedet for å kunne bli skrevet:

«Jeg kunne bo hvor som helst; det eneste jeg måtte gjøre, var å velge — men det var umulig å velge fordi jeg kunne bo hvor som helst.»

Omsider flytter han og nesten-kona Laura (å gifte seg innebærer åpenbart en altfor stort avgjørelse) fra Paris til Roma, bare for der å stå overfor nye -mindre, men langt fra ubetydelige-problemer, som for eksempel strevet med å få tak i yndlingsfrokosten (cornetti integrali), som han nærmest av prinsipp foretrekker framfor noen annen bakvare bare for å ha mulighet til å ergre seg syk de dagene favoritten ikke lar seg oppdrive i butikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anmelderens strev Som leser av Dyers roman legger man snart ikke merke til noe annet enn all den tiden man selv kaster bort når man utsetter arbeidsoppgaver, men også hvordan denne tilsynelatende bortkastede tiden synes å ha egenverdi. En stund vurderte jeg derfor å utforme denne anmeldelsen som en pastisj over Dyers roman, og forestilte meg å redegjøre for alt som hindret meg fra å skrive anmeldelsen, for eksempel hvordan operativsystemet på datamaskinen krevde å bli oppdatert, hvordan valget av kaffe (espresso eller cappuccino) tok halve formiddagen, og hvordan jeg selv måtte komme i det riktige humøret før jeg kunne opprette en fil kalt «dyer (anmeldelse)» i filmappen «dagbladet».

Ikke rent sjeldent ser man anmeldelser utformet på denne måten, som om forfatterens grep, romanens form, har slått ned i hodet på kritikeren — ikke bare som et perspektiv som kan overføres til leserens (eller kritikerens) verdensbilde, men også som en form som kritikeren ikke kan unnlate å kopiere.

Denne boka bør være et orienteringspunkt for alle dagens romanforfattere

Selv om jeg knapt kan forestille meg et større bevis på forfatterens innflytelse, måtte jeg likevel la være å herme grepet, ikke fordi jeg hadde sett det blitt benyttet utallige ganger i omtaler og blogginnlegg om boka siden den først ukom i England («Out of Sheer Rage. In the shadow of D.H. Lawrence», 1997), og siden i USA («Out of Sheer Rage. Wrestling with D.H. Lawrence», 1998), men fordi Dyers roman tross alt handler om langt mer enn prokrastinering.

Minimal handling Skal vi tro forfatteren selv, hadde han aldri til hensikt å skrive et kritisk studie over Lawrence, slik han poengterer i det nyskrevne forordet til den norske utgaven. Antakelig har det vært nødvendig å framheve dette, siden flere kritikere har valgt å se boka mer som et lengre essay om Lawrence enn som en sjangeroverskridende roman.

Riktignok inneholder den en rekke kritiske lesninger av Lawrences brev, dikt og spredte notater, men det er like fullt en roman — en roman hvor ytre handling er redusert til et absolutt minimum, eller — som han sier i forordet — «et fortrøstningsfullt skritt på veien bort fra romanens hjemland uten å bukke under for noen varige symptomer på nostalgi...».

Gjeld og fordringer Når romanens hovedperson stadig hevder at det er Lawrences brev og spredte notater som er den beste litteraturen Lawrence har skrevet, og at romanene kan anses som inngangsporten til dette egentlige forfatterskapet, kan det være fristende å lese dette som forfatterens oppvurdering av fragmenter framfor den mer avgrensete romanen. En skarp bemerkning om en bekjent, skrevet ned i all hast, eller en rasende redegjørelse for gjeld og utestående fordringer, synes med andre ord å verdsettes høyere enn for eksempel «Lady Chatterleys elsker».

Likevel bør påstanden forstås mer som en poetikk enn som en rangering av Lawrences arbeider. Det er romansjangerens tidvis tilstivnete form Dyer opponerer mot, og - implisitt - hvordan mange av dagens forfattere ukritisk viderefører nøyaktig den samme formen: «'En bok som ikke er en kopi av andre bøker, har sin egen oppbygning,' advarte Lawrence, og den typen romaner jeg liker, er de som ikke bærer noe spor av å være romaner.»

Sur og irritert I forlengelse av poetikken framhever Dyer at Thomas Bernhards «Betong» har vært et viktig forelegg for «En ren besettelse». Ikke bare forteller Bernhards roman en lignende fortelling, hvor musikkforskeren Rudolph strever med å komme i gang med sitt studie over komponisten Mendelsohn-Bartholdy, den gjennomstrømmes også av et rasende stilleie som Bernhard - ifølge Dyer - har til felles med Lawrence:

«Likheten mellom Lawrences nerveirritasjon, slik den viser seg i brevene, og Bernhards fiktive nevrasteniske utlegninger er like slående som overraskende, til å begynne med. Det Lawrence har felles med Bernhards fortellere, er... samme ville misantropi, samme avsky for hjemland og landsmenn.»

Selv om temaene for Bernhards og Dyers bok ligner hverandre, og selv om Dyer også er pissesur, irritert og til tider rasende (som når har ikke får sin cornetti integrali), blir han likevel aldri så ensformig som Bernhard. Dyer behersker derimot hele paletten, fra karikaturen til skarpe og avslørende observasjoner om familielivet: «Ting blir alltid oppgitt i navn av en forpliktelse overfor andre, aldri fordi man mislykkes eller selv kommer til kort.».

Til Oxford Og akkurat idet man synes at Dyers tenkemåte likevel får noe av den samme ensidigheten, skifter han raskt toneleie som kler de overraskende beslutningene han plutselig evner å ta: «Du vil ikke tro hva jeg har gjort. / Bare kjøpt meg leilighet i Oxford. Ja, det er sant. Utrolig, men sant. Oxford!» Men Oxford, viser det seg raskt, er det stedet i verden hvor man ikke kan skrive om Lawrence «...uten å forråde ham fullstendig.»

Romanen om den assosierende forfatteren som gjennomgående reflekterer over arbeidsoppgavene, er ikke bare særpreget bernhardsk. Tradisjonen for denne typen romaner står derimot så sterkt at den kan regnes som en selvstendig undersjanger. Eller kanskje man kan si det så strengt, at dersom det selvreflekterende aspektet uteblir, risikerer forfatteren å skrive enkle og ubetydelige fortellinger, glade eller sorgtunge anekdoter fra eget eller andres liv, uten å tilføre romansjangeren noe av betydning.

I alle fall er «En ren besettelse» en sterk videføring av den metafiksjonelle romantradisjonen, og den bør følgelig være et orienteringspunkt for alle romanforfattere i dag. Derfor er det høyst gledelig at boka nå foreligger i Bjørn Alex Herrmans oversettelse - som har lyktes i å overføre romanens til tider omstendelige, men alltid skarpe og vittige formuleringer til et norsk som klinger dyersk.