Anmeldelse: Marianne Mjaaland og Kjetil Unneberg - «Samtaler fra et ekteskap»

Denne boka burde ikke vært utgitt

Etter endt lesning er jeg helt sosete i hodet av å holde rede på hvem som ligger med hvem.

GIFT: Marianne Mjaaland er lege, psykiater og forfatter. Kjetil Unneberg pensjonert gastrokirurg. De er gift med hverandre for andre gang, har fem felles barn. Foto: Sturlason / Gloria Forlag
GIFT: Marianne Mjaaland er lege, psykiater og forfatter. Kjetil Unneberg pensjonert gastrokirurg. De er gift med hverandre for andre gang, har fem felles barn. Foto: Sturlason / Gloria ForlagVis mer

«Samtaler fra et ekteskap»

Marianne Mjaaland og Kjetil Unneberg

2 1 6
«Potpurri av floskler»
Se alle anmeldelser

Vinteren 1976: Medisinstudentene Maria og Konrad møter hverandre på en fest på Blindern. De er allerede gjensidig tiltrukket av hverandre, men vegrer seg. Konrad er, ifølge Maria, «en myteomspunnet person, dødskjekk, dødskul, med et rennesteinsrykte som i seg selv fikk meg til å rødme. Han var den alle jentene på kullet kikket på, i en liga langt over min».

For Konrad er Maria like uoppnåelig: «vakker, eterisk, ei jente han kunne være betatt av og dagdrømme om, men aldri få noe forhold til». Dessuten er hun allerede gift.

Tross den gjensidige frykten innleder de et forhold. Et katastrofalt forhold som fra dag én skal handle om svik og hevn og utroskap, aborter, barn utenfor ekteskap. Men også, blir det påstått, sterk kjærlighet.

Dekadent og kynisk

Marianne Mjaaland er lege, psykiater og forfatter. Kjetil Unneberg pensjonert gastrokirurg. De er gift med hverandre for andre gang, har fem felles barn, samt at Unneberg har et barn utenfor ekteskapet. I intervjuer i NRK og Aftenposten legger de ikke skjul på at denne romanen er en sann historie om deres ekteskap. De skal ha sittet i hver sin etasje og gjenerindret sitt dramatiske ekteskap, og romanen består dermed av at deres stemmer – ved navn Maria og Konrad – veksler.

Tittelen mer enn hentyder til Ingmar Bergmans «Scener fra et ekteskap». Ingen skal være i tvil om at dette er sterke saker. Og det er det. Så utmattende at etter endt lesning er jeg helt sosete i hodet av å holde rede på hvem som ligger med hvem. For her er det få hvileskjær.

Nærmest fra side én handler det om å såre hverandre. Det vil si. I begynnelsen er det Konrad som sårer Maria. Han har et «mørke» over seg. Det gjør ham dekadent, kynisk – og suveren. Han nedlegger kvinner for fote; uinteressante jenter fra Posten som ingen vil ha, naive sykepleiere som lett får orgasme. Men lykkelig blir han ikke: «Når han var melankolsk, og det var han ofte, kunne han tenke at det var fordømt trist at jenter falt for så enkle triks, men det gjorde de faen danse meg alle sammen».

Ordner orgasmen selv

Maria på sin side framstiller seg selv som usikker. Konrad kaller henne et skjørt barn. Hun er gift da de møtes. Denne første ektemannen framstilles som en forbruksvare som Maria giftet seg med fordi hun var deprimert og ikke ville være alene. Ved siden av de mange barna som kommer etter hvert, karriere, reiser, og noen fine sekvenser, blant annet en abort Maria må gjennom, er kjernen i denne boka ekteparets desperasjon og hevnaktige erobringer: «Favntaket, inntrengningen, det var det jeg ville ha. Min egen orgasme ordnet jeg selv. Med det samme det var over, var han også ute av mitt system. () Selve akten var verken magisk eller elektrisk, ikke i nærheten av Konrads og mine høyder».

Potpurri av floskler

Så høyt menneskeforbruk har hovedpersonene, og en så uttalt forakt for sine erobringer, at jeg tar meg i å håpe at dette er ren fiksjon. Problemet er at da faller hele romanprosjektet sammen. Som roman er boka svak. Spesielt Konrads versjon er nærmest et potpurri av pompøse floskler.

«Hele livet skal han gjenta: Hvorfor elsket han henne ikke bort fra en bristende barndom?» Eller: «Som Ole Paus tømmer han sitt beger til bunns og ser seg om». Utover å fastslå spesielt Konrads genialitet som kirurg, og hverandres sårbarhet og mørke, klarer de heller aldri å etablere to overbevisende hovedpersoner eller bifigurer. Heller ikke har de klart å formidle denne sterke kjærligheten som gjør at Maria og Konrad holder ut disse førti uhyggelig og slitsomme åra.

Vil ha oppmerksomhet

Det gjør denne boka dypt problematisk, langt mer enn annen såkalt virkelighetslitteratur. Hvorfor? Jo. En Knausgård og en Hjorth er forfattere. Gode forfattere som bruker virkeligheten til å skrive god litteratur. Bøkene i seg selv har egenverdi. For ekteparet Mjaaland og Unneberg er det motsatt. De bruker romanen som et påskudd for å skrive om sitt ekteskap.

Som leser merker du at det fiktive bare er ferniss, og selve drivet i boka ligger ene og alene i at dette er en sann historie. Forfatterne har byttet kjønn på et barn her, hårfarge, kroppsfasong, yrke på kolleger og erobringer. For de mange som har vært så uheldige å ha blitt erobret av Mjaaland eller Unneberg, vil jeg tro de lett vil kunne kjenne seg selv og andre igjen.

Sånn sett er dette et skrekkeksempel på en virkelighetsroman, og en kan spørre hva hensikten med utgivelsen i det hele tatt er. I et intervju med NRK sier Unneberg at det er for å få oppmerksomhet. For det skal han ha. Han er hensynsløst ærlig. Det er de begge, og sånn sett er dette en modig samtale mellom et ektepar. De hadde bare ikke behøvd å dele den med oss.

.