Å definere romansjangeren synes å være en umulig oppgave. Vi husker for eksempel hvordan Dag Solstads slektsberetning fra i fjor igangsatte en oppildnet sjangerdiskusjon, hvor jeg var en av dem som ikke lot meg overbevise av benevnelsen på tittelbladet — ikke nødvendigvis fordi det var stort poeng for meg hvorvidt det var snakk om en roman eller ikke, men fordi jeg mente at den som en roman var mislykket.

Og — ikke minst — fordi jeg ikke uten videre godtok at den var en roman bare fordi en romanforfatter hadde satt sitt segl på boken, slik Solstad syntes å hevde i intervjuer.  

I så fall måtte vi kunne innlemme julekort, handlelister, private brev og næringsoppgaven i bibliografien. Det er ikke ment så flåsete som det høres ut, for romansjangeren har jo nettopp vist seg å være en uren sjanger, en sjanger i sin tilblivelse, som det heter hos den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin, eller et «uformelig monster (...) med store mage», slik Tone Selboe — med en hentydning til den amerikanske forfatteren Henry James — beskriver sjangeren: