DYSTERT: Landskapet i det sørlige Indiana er vakkert, men på en dyster måte. Mange steder minner om fraflytting, nedlagt jordbruk og økonomisk nedtur. Foto: SCANPIX NTB / AP / Charlie Riedel
DYSTERT: Landskapet i det sørlige Indiana er vakkert, men på en dyster måte. Mange steder minner om fraflytting, nedlagt jordbruk og økonomisk nedtur. Foto: SCANPIX NTB / AP / Charlie RiedelVis mer

Denne boka ga anmelderen en real trøkk

Rystende amerikansk realisme.

ANMELDELSE: Frank Bills novellesamling «Forbrytelser i Southern Indiana» er en debut jeg knapt nok har lest maken til når vi snakker moderne amerikanske noveller av den hardkokte sorten.

Første gang jeg leste boka, måtte jeg legge den bort, den gjorde for sterkt inntrykk. Den var overveldende i sin intense skildring av de handlinger vi mennesker er i stand til å begå mot hverandre.

Intet menneskelig burde være meg fremmed etter å ha lest amerikansk litteratur fra bakgatene - eller der det ikke finnes gater - i 35 år. Men Frank Bill ga meg en real trøkk.

Bills noveller henger løselig sammen og utgjør en helhet større enn summen av delene og menneskene han beskriver. De er utlevert på nåde til landskapet, til arbeidsløshet, til fattigdom og til omstendigheter som ligger utenfor deres kontroll. Når de skurer ryggen mot veggen vet de at de kommer til å miste alt og selv en meningsløs flukt er ørkesløs. Håpet har forlatt bygningen.

Forløpere i fleng
Sør-Indiana ligger i den amerikanske Midtvesten, i hjertet av landet. Strøket har djupe forbindelser til sørstatene, røtter som går langt tilbake i tid. Til tross for dette gikk ikke Indiana ut av unionen under den amerikanske borgerkrigen. Som leverandør av materiell og soldater til unionen var delstatens innsats avgjørende for krigens utfall.

Frank Bills prosa henter sin energi fra forfatterens omgivelser i en del av USA hvor familiegårder og kroppsarbeid har måttet vike for metamfetamin-kokerier i skauen og illegal våpenhandel, mens stemmen bærer i seg sørstatenes mørke fortelleråre med utspring i William Faulkner, Flannery O'Connor og Erskine Caldwell.

DEBUTANT: Frank Bills første novellesamling føyer seg inn i en rik tradisjon.
DEBUTANT: Frank Bills første novellesamling føyer seg inn i en rik tradisjon. Vis mer

Men Bills litterære onkler teller også hardkokte grunnleggere og nyskapende stilister som James M. Cain, Nelson Algren, Mickey Spillane, Horace McCoy, Jim Thompson og min personlige favoritt Tom Kromer.

Blant nyere amerikanske forfattere finner han seg vel til rette sammen med Harry Crews, Dorothy Allison, Tom Franklin, Chris Offutt, Donald Ray Pollack og Daniel Woodrell. Mange navn kanskje, men Frank Bills tilsynelatende ukompliserte noveller bærer i seg langt mer komplekse forgreininger enn det som møter øyet første gang.

Country Noir og Grit Lit er betegnelser som noe lettvint og forenklende brukes for å prøve å forklare akkurat denne syntesen av amerikansk realisme med røtter i det groteske. Virkeligheten Bill beskriver kan kalles grotesk, noe kritikere ofte har gjort når de skal prøve å beskrive en viss type realisme - spesielt innen sørstats-litteraturen.

Blir nesten for mye
Men til deres forsvar kan en slik knagg gjøre det mulig å forholde seg til en prosa som etterlater seg et inntrykk som er så rått at det nesten blir for mye for leseren.

Livet er tøft for Frank Bills personer, og de er svært oppfinnsomme når det gjelder å finne måter å gjøre det enda tøffere for seg sjøl på. Frank Bill står i skolen fra de hardkokte skribentene, gutta fra bakrommet, men jeg tviler på at Bill sjøl vil kalle sine noveller eksistensialistiske. Resultatet av hans ønske om å fortelle en historie så godt som mulig er en objektiv og pessimistisk litteratur som er både fryktinngytende og mørkt vakker. Så vel lesere som litterære personer befinner seg på kanten av kanten. For folka i Frank Bills fortellinger finnes det ikke så mye å håpe på.

Fattigdom og rus
Dette er fortellinger om mennesker som lever ved siden av, som har blitt til overs, som er blitt fratatt mulighetene til å leve som de har gjort i generasjoner. De er ikke ønsket i et moderne USA, men de er sluttresultatet nettopp av nasjonens nyere utvikling. De lever under elendige forhold, minst en femtedel under fattigdomsgrensa. Hverdagskriminalitet er blitt normen og avhengighet en del av grunnen til det.

Knark, sprit, vold og analfabetisme er ikke attraktivt for stemmefiskende politikere som for lengst har glemt sosiale kontrakter og Roosevelts New Deal. Men Frank Bill har klart å gi stemme til denne håpløsheten, til desperasjon, degenerasjon og et hvitt, blindt raseri som brenner med uartikulerbar intensitet. Han skriver i stutte, fyndige setninger som spraker av spenning og så vidt klarer å kontrollere det voldsomme undertrykket.

Denne boka ga anmelderen en real trøkk

De sosiale forholdene som råder blant fattige hvite amerikanere i et stadig mer krakelerende samfunn har litterære røtter tilbake til 1700-tallet. White trash er som litterær, eller populærkulturell figur, fleksibel og representer ofte samtidig både humor, lidelse og frykt. Det er derfor lett å redusere white trash til ensbetydende med anarkistiske, karnevalske og groteske elementer som kjennetegner marginaliserte samfunn og sjikt. Men white trash har vært helt uunnværlig i den litterære framstillingen av sørstatene og utgjør en stor del av både av den reelle, generelle sørstats- identiteten så vel som den populærkulturelle som ernærer seg på fortellerkunsten.

Et pulp-univers
Frank Bill putter sine white trash-karakterer inn i et pulpunivers hvor det groteske persongalleriet framstilles med en naturalistisk klangbunn.

Men de avskyelige handlingene personene begår, straffes ikke nødvendigvis i tradisjonell forstand. I Bills verden skjer ikke alltid rettferdigheten fyllest i kjølvannet av drap, voldtekter og mishandling.

Blodhevn i generasjoner
Filmskaperen Andrej Tarkovskij sa en gang noe i retning av at kunstens oppgave er ikke å formidle ideer, å spre tanker, å foregå med et eksempel, men å forberede en person på døden, å pløye og harve sjelen slik at den kan nyttes til noe godt. I Frank Bills verden er det svært lite elastiske regler som gjelder, en æreskodeks som gjerne kan oppfattes som heroisk om man har slike tilbøyeligheter: Det du gjør mot meg, gjør jeg mot deg. Og gjør du det mot min familie, vil din familie aldri finne deg igjen i myra der du ender opp.

Om det kommer til å kreve generasjoners innsats for å vedlikeholde vendettaen, vel, da får det bli slik.

Knut Ofstads oversettelse er eminent, et nyansert ballespark som ivaretar det direkte utrykket og råheten i språket så vel som den innforlivede stemningen i fortellingene.