«Denne boka inneholder scener som ikke egner seg for noen!»

Blodet spruter i ny barnebok.

UEGNET? Reidar Kjelsens «Bertil bestemmer selv!» er vittig illustrert. Men er det for drøy kost for barn? Illustrasjon: Reidar Kjelsen.
UEGNET? Reidar Kjelsens «Bertil bestemmer selv!» er vittig illustrert. Men er det for drøy kost for barn? Illustrasjon: Reidar Kjelsen.Vis mer

ANMELDELSE: Barnebøker trenger ikke å være sukret og ende godt.

Men hvor mye tåler egentlig barna? Temmelig mye, mener to av vårens forfattere.

Fantastisk tegner Rune Johan Anderssons «Viggo i veggen» er en sjelden opplevelse. Andersson, som er forfatter og illustratør, tidligere avistegner og innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, har en særegen strek. Fornøyelig og uttrykksfull.

«Denne boka inneholder scener som ikke egner seg for noen!»

I «Viggo i veggen» bruker han en møysommelig penneteknikk. Tegningene består av flerfoldige, tynne sorte linjer. Bare noen få innslag av farge bryter opp. Som før er det surrealistiske og karikerte på plass, mens vemodet, som preger flere av bøkene hans, er vekk. Denne gangen blir det rått.

Gyselig grøsser «Alt begynte så bra. Hytta i skogen lå ensomt til ved vannet. Det var skyer og sol og skog og eng, mor og far, Preben og Linda på sommerferie.» Åpningen er på høyde med klassikeren Det var en mørk og stormfull natt, og skaper en ladet stemning.

Fortsettelsen blir skrekkelig. Det kommer lyder fra hytteveggen. Noen bor der: Viggo. Han er gestaltet av tusenvis av grådige småkryp som invaderer familien.

Splatterhistorie Også i Reidar Kjelsens «Bertil bestemmer selv!» utarter det. Bertil vil låne kniven, far sier nei, det kan du ikke, siden du ikke har skjegg. Bertil anskaffer skjegg og låner kniven.

Det skjærer seg, og to fingre fyker av så blodspruten står. Moralen er behagelig, fra et oppdragerperspektiv: Hør på foreldrene dine.

Felles for de to bøkene er humoren. Men mens Kjelsens bok fremkalte er sjokkert haha hos husets tiåring, er Viggo-boka mer uutgrunnelig. Mer drevne lesere vi derimot ta humoren og more seg sjangre- og typeparodien. Som der bonden som leier ut hytta avlegger en visitt. Han er tegnet nedenfra; et godt knep for å skape en ruvende, truende figur:

«Denne boka inneholder scener som ikke egner seg for noen!»

«'Det er stille her inne i skogen ja,' sa han omsider. 'Ikke en levende sjel i mils omkrets. Langt fra folk, ja. Dere får ha en fin ferie. Og vannet er bunnløst, husk det.'»

Uegnet? Begge bøkene har noen svake punkter. Anderssons historie virker ikke helt forløst og avrundes litt enkelt og kjapt. Kjelsens illustrasjoner av Bertil og faren - to med bollekinn og i underbukse - er vittige og designen stilig, med ulik fargebakgrunn på hvert av oppslagene. De er mer behagelige å se på enn Kjelsens velkjente Otto Monster-illustrasjoner. Men historien er tynn. Mer som et stunt som kaster av seg en kort latter og ferdig med det.

Både «Viggo i veggen» og «Bertil bestemmer selv!» er verdt å ta en kikk på. Så får heller foreldrene til de mest følsomme ta hensyn til varseltrekanten på Kjelsens bok: «Denne boka inneholder scener som ikke egner seg for noen!»