ANMELDELSE: Samantha Shannon (21) har vært høstens snakkis i britisk bokbransje, etter å ha sikret seg en bokkontrakt i millionklassen for en sju bøker lang science fiction-serie, som også skal bli film.

Men den første boka, «Drømmegjengeren», er ikke helt verdt oppstyret.

Utenomjordiske
Året er 2059. Flere europeiske byer styres av den fascistiske bevegelsen Scion, som har bannlyst alt «ikke-naturlig». Londons mange klarsynte har derfor organisert seg i et kriminelt kartell. 19-årige Paige er drømmegjenger, en sjelden type klarsynt.

Når hun blir arrestert og sendt til Oxford, oppdager hun at den lenge avstengte byen nå er hjem for utenomjordiske, menneskeliknende vesener kalt refaitter. De har kommet til jorda gjennom rifter i eteren, og har med Scions velsignelse omgjort den gamle universitetsbyen til en interneringsleir for klarsynte. Fangene blir trent opp til å kjempe mot kjøttetende monstre som med jevne mellomrom smetter gjennom de samme riftene. De brutale refaittene behandler menneskene som dyr. Unntaket er den mystiske Vokteren, som Paige får som verge.

Tung lesning
Kjærlighetshistorien byr ikke på overraskelser. Den er lånt fra Charlotte Brontës gotiske roman «Jane Eyre». Vokteren er en klassisk Mr Rochester, vakker og farlig. Men han er også en figur vi har lest om mange ganger før, blant annet i «Twilight»-bøkene, og det er liten tvil om hvor det bærer hen.

Shannon har riktignok skapt et enormt og imponerende univers, med en egen historie og mytologi som gradvis avdekkes. Her er masse metaforer og referanser, til blant annet apartheid, holocaust og frigjøringskamp. Hun lufter også flere interessante etiske spørsmål.

Men det er tungt stoff, og mange uvante ord og slang basert på dem, gjør lesningen utfordrende. Handlingen stykkes opp av forklarende passasjer, som gjør språket monotont. En temmelig hakkete oversettelse gjør ikke flyten bedre. Kanskje har det norske forlaget villet utgi boka raskt, for å unngå at mange kjøper den på engelsk først. Å skyte seg selv i foten, kalles vel det.