SUKSESS: Sveitseren Joël Dicker har truffet blink med sitt storfelte kriminalmysterium «Sannheten om Harry Quebert-saken». Men litterært ramler han i noen fallgruver. Foto: TORBJØRN BERG
SUKSESS: Sveitseren Joël Dicker har truffet blink med sitt storfelte kriminalmysterium «Sannheten om Harry Quebert-saken». Men litterært ramler han i noen fallgruver. Foto: TORBJØRN BERGVis mer

Denne boka vil bli hatet av noen og elsket av mange

Joël Dicker velter seg i store følelser.

ANMELDELSE: Denne på alle måter voldsomme romanen handler om livet, døden, kjærligheten, skrivekunsten, om forholdet mellom en ung jente og en eldre mann, om historiefortelling og kommersialisme, misunnelse og fortielse og veldig mye annet.

Dessuten er den full av påfunn, rent formmessig. Her er ulike tidsnivåer, fortellerperspektivet lånes ut til en rekke karakterer, mer eller mindre pålitelige, her er livsvisdom servert baklengs og tekstpassasjer som gjentas ordrett, men i en litt annen kontekst.

Forfatteren har ikke nektet seg noe som helst, og ofte er det nettopp slike romaner som ender opp som såkalte verdenssuksesser. «Drageløperen» er den første jeg tenker på, uten sammenligning forøvrig.  

Goldman og skrivesperren

«Sannheten om Harry Quebert-saken» er allerede på god vei til å bli en slik suksess. Joël Dicker er en ung, sveitsiskfødt forfatter, ennå ikke fylt 30. Dette er hans andre roman, og siden den ble utgitt i Frankrike høsten 2012 har den solgt i over 1,5 millioner eksemplarer og forlag i 33 land har sikret seg rettighetene. I Frankrike er den dessuten tildelt flere priser.            

Den handler om den unge forfatteren Marcus Goldman, som blir en litterær superstjerne over natta når han gir ut sin første roman. Goldman tjener millioner, dater berømte skuespillerinner og har egen sekretær, egen agent og en gjennomkynisk forlegger. Forleggeren vil at hans neste roman skal komme ut så raskt som mulig, men Goldman lider under en vedvarende skrivesperre. Til slutt oppsøker han sin gamle mentor, den berømte forfatteren og litteraturprofessoren Harry Quebert, som holder til oppe i Maine.

Omtrent samtidig avdekkes levningene av et menneske i Queberts hage. De viser seg å tilhøre den unge jenta Nola Kellergan, som forsvant sporløst 33 år tidligere. Sammen med jentas levninger finner politiet manuskriptet til «Det ondes opprinnelse», en av de største amerikanske romanene de siste femti år, og den direkte årsaken til Harry Queberts berømmelse.  

Denne boka vil bli hatet av noen og elsket av mange

Harry, bit for bit

Saken får enorm oppmerksomhet i mediene. Quebert blir arrestert, mistenkt for drapet. Han innrømmer at han hadde et kjærlighetsforhold til den unge jenta, men han nekter for at det er han som har drept henne.

Marcus Goldman setter seg fore å renvaske sin mentor. Og Goldmans kyniske forlegger øyner muligheter for en litterær suksess uten sidestykke. Han foreslår at Goldman skriver bok om saken parallelt med at han etterforsker den. Goldman sier ja, skrivesperren opphører, krimplottet kommer i forgrunnen og fortellingen skyter fart.  

En styrke og to svakheter

Forfatteren selv lider verken av skrivesperrer eller skrantende litterær selvtillit. Gjennom over 600 tettskrevne sider lar han mysteriet om Nola Kellermans forsvinning folde seg ut for leseren. Goldman intervjuer Harry Quebert i fengselet og får ham til å fortelle sin historie. Parallellt intervjuer han innbyggerne i den lille byen Aurora, folk som befant seg i sentrum eller i utkanten av begivenhetene den gangen. Det er nye vendinger på annenhver side, og hvem som er skyldig og hvem som er uskyldig må du til siste side for å finne ut av.

Romanens største styrke er måten denne kriminalintrigen er behandlet på. Dessverre overskygges det delvis av to svakheter som på tydeligste vis avslører forfatterens manglende evne til å begrense seg.

For det første inneholder fortellingen 31 skrivetips som Harry Quebert gir til den unge Marcus Goldman. Tipsene er utporsjonert gjennom hele fortellingen. De er svulstige og upresise og veldig pretensiøse («Harry, hvor lang tid tar det å skrive en bok?» «Det kommer an på.» «På hva da?» «Alt».) Harry Quebert fremstår mer som den gamle treneren i Karate Kid-filmene enn som en stor forfatter.

Troverdigheten kollapser
Den største feilen Dickers begår er imidlertid en annen. Originalmanuskriptet til «Det ondes opprinnelse», den romanen som gjorde Harry Quebert til verdensberømt forfatter, blir altså funnet sammen med levningene av Nola Kellergan. Vi får vite at «Det ondes opprinnelse» regnes blant de mest betydningsfulle amerikanske romanene de siste femti år. Dickers kunne nøyd seg med å fastslå det, men i tillegg velger han å sitere fra denne romanen, utdrag som i fiksjonen altså skal fremstå som brilliant litteratur, men som i virkeligheten skrevet av ham selv. Utdragene er så patosfylte at selv Unge Werther ville tråkket på bremsen, det er ingenting ved dem som minner om stor litteratur.

«Det ondes opprinnelse» framstår som en kioskroman, og troverdigheten i Dickers fiksjon kollapser fullstendig.  

Parodi?

Det har vært antydet at denne romanen kanskje er en parodi på den amerikanske forlagsbransjen, at den først og fremst viser hvor liten betydning teksten har i forhold til alt det andre i det moderne forleggeriet. Det tror jeg er en kraftig overfortolkning. At det skulle ligge en ironi her, at boka er en kritikk av seg selv og sin egen sjanger, virker direkte usannsynlig.

Jeg tror denne romanen er tenkt å være nøyaktig det den er: En stor fortelling om veldig store følelser, skrevet av en forfatter som mer enn noe ønsker å nå mange lesere, og som dessuten elsker å fortelle historier.

Så godt liker han det, at det virker som han ikke klarer å stoppe, men i steden hele tiden insisterer på å fortsette fortellingen, vide den ut, benytte seg av hver mulige avstikker, og bare motvillig har måttet innse at også denne historien på et tidspunkt må ta slutt.

«Sannheten om Harry Quebert-saken» kunne vært halvparten så lang. Den kunne vært konsentrert rundt oppklaringen av det trettitre år gamle drapet, og bare det. For kriminalintrigen er nemlig god. Likevel: For dem som liker denne romanen, og det er jeg overbevist om at veldig mange vil gjøre, vil de over 600 sidene mest sannsynlig oppleves som en ren, skjær bonus.