Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Denne dama overgår de fleste krimforfattere

Intelligent og egenartet om kvinner som mishandler sine barn.

NOE FOR SEG SELV: Som litteratur betrakter overgår Susanne Staun de fleste i denne sjangeren. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
NOE FOR SEG SELV: Som litteratur betrakter overgår Susanne Staun de fleste i denne sjangeren. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix Vis mer

BOK: «Hilsen fra Rexville» handler om det såkalte Münchausen-syndromet, om kvinner som mishandler sine egne barn, « ... mødre som fikk oppmerksomhet ved å finne på symptomer hos barna sine, eller som her direkte påførte dem symptomer på livstruende sykdommer.»

Jeg-forteller og visestatsobdusent i Odense, Maria Krause, får en slik sak i fanget. En to år gammel jente blir funnet med store etsingsskader på brystet. Bare foreldrene kan ha forårsaket skaden, men politiet trenger bevis.  

Begavet og hatefull

Maria Krause får i oppgave å fremskaffe dokumentasjon på at foreldrene er skyldige. Hun er en ypperlig rettsmedisiner, men temmelig frynsete som privatperson, betegnende karakterisert av sin kollega som «begavet og hatefull». Når det dessuten viser seg at faren til barnet er hennes forhatte tvillingbror Daniel, begynner det virkelig å boble i Krause.

Hennes intelligente etterforskning og sterke og egenartede fortellerstemme er bare en av denne historiens mange styrker.  

image: Denne dama overgår de fleste krimforfattere

Noe for seg selv

I bokas første del beskrives Krauses åstedsundersøkelse av en myrdet kvinne. En liten detalj nevnes nærmest i forbifarten, men leseren skjønner at den er viktig, og denne detaljen bidrar til å skjerpe nysgjerrigheten når historien hopper noen måneder tilbake i tid.

Som litteratur betraktet overgår Susanne Stauns roman de fleste i denne sjangeren. Det gjelder både plottutviklingen og karakterbyggingen. Den er antydende og møysommelig bygget opp, hele tiden slippes små brokker av informasjon som langsomt danner et begripelig bilde. Den mistantropiske og galgenhumoristiske fortellerstemmen kan minne om Karin Fossum på sitt beste. Den er i det hele tatt noe for seg selv, denne romanen.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 15.10.2012.