Denne gangen prøver Pet Shop Boys å få deg til å danse til marxisme

Vital, elektronisk opptur etter fjorårets nedtur.

SIGNATURSYNTHSOUND: Neil Tennant (t.v.) og Chris Lowe i Pet Shop Boys. Foto: Felix Marquez / AP / NTB Scanpix
SIGNATURSYNTHSOUND: Neil Tennant (t.v.) og Chris Lowe i Pet Shop Boys. Foto: Felix Marquez / AP / NTB ScanpixVis mer

ALBUM: Pet Shop Boys kan ikke sies å ha sitt mest interessante tiår bak seg. Men de har, stort sett, gjennom 2000-tallet framstått som bortimot immune mot aldring.

Deres karakteristiske synthpoputtrykk - luksuriøst, glanset, sprøtt - er varsomt justert mot mer kontemporære lydbilder underveis, og oppnår i sine beste stunder en kombinert tidløshet og vektløshet, sin dype forankring i 80-tallet til tross.

Men det skal også sies at de noterte seg for et karrierelavmål i fjor, den dorske og vemodig uinteressante «Elysium». At det kommer en oppfølger så raskt etterpå kan tolkes på mest selvkritiske vis.

«Electric» er en anstendig botsøvelse, et pumpende elektronisk popalbum med skarpt bitt i både lydbilde og tekst.

«Love is a Bourgeois Construct» er et høydepunkt og nøkkelspor, en marxistisk oneliner-fest med albumets mest lystfulle dansbarhet.

Og Pet Shop Boys understreker ytterligere sin posisjon som en av popverdenens mest uforliknelige tolkere når Springsteens «The Last To Die» (fra «Magic») transformeres til en nydelig synthballade.

Denne gangen prøver Pet Shop Boys å få deg til å danse til marxisme

Så er det samtidig lov å kjøle ned den stykkevise entusiasmen noe og erkjenne at Pet Shop Boys fortsatt har til gode å gjøre noe på 2000-tallet som er fullt på høyde med 80- og 90-tallsbragdene.

At de er her, og føles relevante, får være bra nok.