SYMPATISØR: Sven Kærup Bjørneboe er snill og mild i møtet med Midtøsten. 
Foto: Henning Lillegård
SYMPATISØR: Sven Kærup Bjørneboe er snill og mild i møtet med Midtøsten. Foto: Henning LillegårdVis mer

Denne islam-skildringen vil ikke utløse noen drosjestreik i Oslo

Ydmyk turist som vil forstå islam.

||| BOK: Den utsøkte essayisten Sven Kærup Bjørneboe har vært på reise i Midtøsten; han har fulgt i sporene til 1800-tallets imperialistiske overklasseturister som dro på den tids dannelsesreise i Orienten, derav tittelen Grand Tour. Prosjektet er ifølge Bjørneboe selv å avlegge en fersk rapport fra historiske steder. Og det gjør han til gagns.

I byer som Urfa, Tadmur, Damaskus og Istanbul oppsøker forfatteren fortida i form av tusenårige minnesmerker, ruiner og borger, han gjenforteller Midtøstens brokete historie, ofte inntil det kjedsommelige — som en veltemperert skolestil.

Ydmyk turistUnder alt og alle ulmer islam. Men Bjørneboes bok vil ikke utløse noen drosjestreik i Oslo. Vår utenriksminister, Dialog-Støre, behøver ikke be om unnskyldning for noe som helst etter denne utgivelsen.    

Et sted beskriver forfatteren seg som en gamling fra Europa på reise i fremmed land med seg selv i kofferten. Sven Kærup Bjørneboe er en forbausende ydmyk turist, som betaler 200 kroner til en skopusser, etterfulgt av følgende erkjennelse: «Ergrelsen over å være så lettlurt slår raskt over i beundring. De folkene vet mer om oss enn vi om dem.»

Noen ganger framstår forfatteren som flagellant, en selvpisker som vil sone våre synder i øst: Rasisme er og blir en vestlig oppfinnelse, skriver han i sin omtale av det osmanske imperium. Han forsvarer langt på vei dagens Tyrkia som vegrer seg for å erkjenne at drapet på mellom én og to millioner armenere var et folkemord. Med egne ord: Han lar være å tale om repet i bøddelens hus.  

Til gjengjeld er Bjørneboe skeptisk til glorifiseringen av den berømte hærfører Saladin, han som befridde Jerusalem fra de kristne korsfarere i 1187 og som hylles for sitt tolerante storsinn etter seieren. Kærup Bjørneboe påpeker flere brutale sider ved «den edle Saladin».

MotstrømsMitt inntrykk er at forfatteren ønsker å være opponent, han går mot strømmen, på tvers av Vestens mange vedtatte sannheter om profeten og hans lære. Han sympatiserer med islam, «mest i den hensikt å dempe islamofobien hjemme».

Dermed unngår han med omhu å utdype kontroversielle gjengangere som dødsstraff for konvertitter og homofile, steining av kvinner og forbud mot ekteskap mellom kristne og muslimer, enn si tvangsgifting av småjenter.

Best lykkes forfatteren i beskrivelsen av møtet med mennesker. Et flyktig øyeblikksbilde fester seg: Bonden som brer ut sitt bønneteppe og kneler på nypløyd jord. Den synbare, utadvendte tilbedelsen — i motsetning til den kristne, innadvendte inderlighet — benevnes som bildet på islam, essensen av islam.

«Med meg selv i kofferten» er en samling reisebrev, essay med mye informasjon, mange iakttakelser, mange refleksjoner med religionen som den røde ledetråd. Sven Kærup Bjørneboe forsøker å forstå islam, intet mindre. I mange kapitler er det et finstemt, elegant riksmål, ofte poetisk, ofte selvironisk, som bringer dette bokprosjektet i havn. Jeg savner den fryktede polemiker Sven Kærup Bjørneboe fra gamle dager.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 15. februar 2010.

Denne islam-skildringen vil ikke utløse noen drosjestreik i Oslo