BRITISK VERDIGHET: John Oliver er tilbake med sin femte sesong bitende nyhetssatire. Foto: HBO
BRITISK VERDIGHET: John Oliver er tilbake med sin femte sesong bitende nyhetssatire. Foto: HBOVis mer

TV-kommentar: «Last week tonight with John Oliver»

Denne mannen gjør å avkle pisspreik til en kunstform

Når journalistene svikter, er det godt vi har John Oliver.

«We call B.S.! We call B.S.!» tordner gråtkvalte overlevende etter Parkland-skolemassakren, i et klipp fra sesongpremieren på nyhetssatireprogrammet «Last week tonight with John Oliver».

Kraftsalven, som litt keitete kan oversettes «vi melder pisspreik», er rettet mot ryggradsløse politikere som toer sine hender i frykt for å støte fra seg både en geværelskende velgermasse og valgsubsidiene fra den mektige våpenlobbyen, og heller avspiser de etterlatte med uforpliktende floskler om at de er med dem i deres «thoughts and prayers». «Det er ironisk», sier Oliver, «at de som oppfører seg mest voksent her ikke engang er gamle nok til å si ordet bullshit».

Å melde pisspreik kunne like gjerne vært Olivers eget livsmotto. Helt siden satirekongen Jon Stewart gikk av med pensjon i 2015, og «The Daily Shows» arvtager, Trevor Noah, ikke har klart å fylle skoene hans, har det vært opp til den britiske nerdekomikeren å fortelle amerikanere og resten av verden hva som egentlig foregår i det som enn så lenge fortsatt er verdens mektigste land, minne dem på at de en gang hadde en samvittighet, og gjerne framkalle noen latterutbrudd, også.

Akvatisk ostepop

Så langt har Olivers program, som i praksis er en ukentlig, halvtimes harmdirrende monolog – en rant – inn i kamera, gitt ham seks Emmy-priser og en Peabody, og fått Time Magazine til å kåre ham til et av de hundre mest innflytelsesrike menneskene i verden. For å nevne noe.

For oss her hjemme kan vi smykke oss med at han en gang kalte Norge for Skandinavias venstre testikkel, og omtalte Sylvi Listhaugs bobledrakt-i-Middelhavet-stunt som «det der er ikke å drukne, det er å flyte fnisende rundt kledd som en akvatisk ostepop.»

Nøkkelen til Olivers suksess er en perfekt storm av personlige og ytre omstendigheter. Der Stewart gjorde kometkarriere takket være Bush jr., har Oliver fått Trump som en evig kilde til nytt materiale. Videre er Olivers utenfrablikk og typisk britiske oppgitthet, kombinert med en oppriktig indignasjon motivert av en åpenbar og avvæpnende kjærlighet for sitt nye hjemland, en perfekt innpakning for de drepende satiretekstene som ikke bare er kirurgpresise, men som også holder skyhøy journalistisk kvalitet.

Noe som er desto mer kjærkomment all den tid det stadig blir vanskeligere å skille en amerikansk nyhetssending fra en sketsj på «The Simpsons»:

Oliver-effekten

For mens vanlige nyhetsformidlere i jakten på seertall har forsaket sin legitimitet og henfalt til fordummende forenklinger, polarisert stammekrig, konfliktbasert dramaturgi (med tilhørende såkalt «falsk balanse», som når en vaksinemotstander inviteres som motstemme til en vaksineforkjemper, som om det var to likestilte, subjektive synspunkter), og, absurd nok, formspråk som en actionfilm, stuper Oliver – som går på HBO og følgelig ikke er prisgitt seertall og annonsører – med hodet først inn i knusktørre temaer som nettnøytralitet og reguleringen av internett. En kronglete, men essensiell nyhetssak forbigått av media – formodentlig i frykt for at den er så usexy at seerne ville kjede seg – inntil Oliver kom på banen og forklarte både hva og hvor viktig det var. Det er ikke eneste gang Oliver direkte har påvirket dagsordenen og opinionen. Programmene hans slutter ofte med helt konkrete oppfordringer til seerne, og de fullt målbare resultatene blir kalt The John Oliver effect.

Jada, som alle andre i 2018 preker nok Oliver for det meste til koret sitt. Men i et land som stadig mer er i ferd med å bli en parodi på seg selv henger det kanskje på greip at den mest edruelige og opplysende nyhetsformidleren er et satireprogram ledet av en nerdete komiker som lider av pisspreikintoleranse.

Nye episoder hver tirsdag på HBO.