Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Jojo Rabbit»

Denne nazikomedien var herlig - en stund

«Jojo Rabbit» utfordrer tabuer, men begår en dødssynd.

SKYBERT: Adolf Hitler er fantasivennen til en ti år gammel gutt i «Jojo Rabbit». Vis mer

«Jojo Rabbit»

4 1 6

Dramakomedie

Regi:

Taika Waititi

Skuespillere:

Roman Griffin Davis, Scarlett Johansson, Sam Rockwell, Thomasin McKenzie, Rebel Wilson, Taika Waititi

Premieredato:

17. januar 2020

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Jojo Rabbit»

«Svart komedie som bryter tabuer, men begår én dødssynd»
Se alle anmeldelser

FILM: Fra første scene av «Jojo Rabbit» kommer følelsen av at filmskaper Taika Waititi ser på deg med skinnende øyne og sier «bli med, så gjør vi noe ordentlig uskikkelig».

Waititi er på lerretet selv, i rollen som Adolf Hitler, eller nærmere bestemt: I rollen som Hitler slik ti år gamle Jojo (Roman Griffin Davis) ser ham for seg. Åstedet er Tyskland i krigsåra, og Jojo er et ivrig medlem av Hitlerjugend, og ser for seg Hitler som sin private Skybert, som gir ham peptalks og oppmuntring.

Jojo sendes på treningsleir der en degradert og livslei kaptein (Sam Rockwell) skal lære barna kunsten å ofre seg selv, og snakker som en sliten mellomleder på et halvveis vellykket seminar. Alt vel så langt: Her brukes nazismen effektivt til å illustrere ungdommelig behov for noe å tro på og matt businesslingo. Tabuer kurtiseres. Blunk, blunk.

Jøden og nazisten

Men så står Jojo overfor det han har lært å frykte mest av alt. Det viser seg at moren hans (Scarlett Johansson) har gjemt en jødisk jente (Thomasin McKenzie) på loftet. Etter noen fine, fiendtlige dialoger går det som det må gå når motparter møtes på film: Fordommer faller, fortrolighet oppstår, og øyeblikkene der du er ment å gråte klokker presist inn i tredje akt.

God Johansson

Takia Waititi, som regisserte den herlige Marvel-filmen «Thor: Ragnarok», er en smart fyr med sans for det absurde. Men her begår han en dødssynd: Han lar «Jojo Rabbit» bli sentimental.

Det er en film med tenner som gradvis files ned til de er helt ufarlige. I første tredjedel av filmen føler du at hva som helst kan skje, i siste tredjedel går alt som forventet. Det er fine skikkelser og øyeblikk hele veien. Sam Rockwell stjeler scene på scene som den campy og uforutsigbare kapteinen, og Scarlett Johansson gjør Jojos mor både varm og litt mystisk.

«Jojo Rabbit» er på mange måter en sjarmerende feelgood-film om nazismen, og til dét kan det innvendes at vi burde kanskje ikke følt oss fullt så bra.