YDMYK NARSISSIST: «Jeg lager westerns,» var et av John Fords mange jordnære fyndord. Bak den selvmytologiserende ydmykheten skjulte det seg et ego stort nok til å gå japanske bombefly i møte kun bevæpnet med et kamera. Video: Netflix Vis mer

Anmeldelse: Five Came Back

Denne Netflix-dokumentaren er en våt drøm for film- og 2. verdenskrigsnerder. Men det er ikke alt

En gavepakke av en tv-dokumentar om Hollywoods krigsinnsats.

ANMELDELSE: Hollywood har alltid vært vår del av verdens fremste myteskaper. Pakket inn i besnærende underholdning har den formidlet, skapt og opprettholdt vestlig identitet og verdier. Aldri har dette forholdet vært mer direkte enn under 2. verdenskrig, da drømmefabrikken omstilte seg til propagandamaskin for de allierte.

Viktigheten skal ikke underslås: å overbevise både væpnede styrker, myndighetene og sivilbefolkningen om at krigen man kjemper er både nødvendig, rettskaffen og mulig å vinne, kan ha vel så mye slagkraft som all verdens kuler og krutt.

Fem om fem

Og nå har Netflix vært så rause at de har skjenket oss denne gavepakken av en tv-dokumentar om Hollywoods krigsinnsats. Francis Ford Coppola («Gudfaren»), Guillermo del Toro («Pans Labyrint»), Paul Greengrass («United 93»), Lawrence Kasdan (manus på «Imperiet slår tilbake») og Steven Spielberg («Hook») – med andre ord fem titaner fra Hollywoods nåtid, forteller om fem titaner fra Hollywoods gullalder, som bekjempet aksemaktene med levende bilder.

Steven Spielberg: levende legende og formidler av filmkunst, krigshistorie og trygge ullgensere. Foto: Netflix
Steven Spielberg: levende legende og formidler av filmkunst, krigshistorie og trygge ullgensere. Foto: Netflix Vis mer

Serien er spekket med nye og gamle intervjuer, samt et vell av arkivopptak fra krigen.

Og til alt overmål er det Meryl Streep som har fortellerstemmen. Dette er en våt drøm for både film- og 2. verdenskrigsnerder.

Masterstudie i filmvitenskap

De «fem» tittelen henspiller på er i seg selv nok til å fylle et masterstudie i filmvitenskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har John Huston, mannen som gjorde Bogart til stjerne med «Malteserfalken», men som kanskje er best kjent i dag som pappa Noah Cross i «Chinatown».

William Wyler og George Stevens' liste av klassikere er eviglange, men det holder kanskje å nevne henholdsvis «Ben Hur» og James Deans siste film «Giganten».

Frank Capra står blant annet bak juleklassikeren «It's a Wonderful Life».

Og John Ford – fortsatt den mestvinnende regissøren i oscarhistorien – er mannen som bortimot egenhendig dannet grunnlaget for USAs fremste mytologi, det ville vesten, udødeliggjort gjennom for eksempel John Wayne-filmene fra Monument Valley i Utah. Når Westworld og Lucky Luke ser ut som de gjør er det ham vi har å takke.

Selvhevdelse og selvtukt

De hadde alle sine personlige beveggrunner for å dra, foruten et reelt ønske om å kjempe mot nazismen og hjelpe landet de enten var født i, eller som hadde gitt dem frihet og muligheter de ikke fikk i hjemlandet. Den indre konflikten typisk hos kunstnere, der både dragningen mot selvhevdelse og selvtukt kjemper om plass, gjorde sitt for at de ikke ville fremstå som noe dårligere enn de tusener av unge som vervet seg til tjeneste.

Five Came Back

6 1 6
Alle tre delene er ute nå.
Beskrivelse:

Endelig har noen laget dokumentar om Hollywoods krigsinnsats.

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Ønsket om å vise at filmene man lagde var noe mer enn florlett sukkerspinn var spesielt fremtredende hos Stevens, som til da var mest kjent for å lage komedier og musikaler. Wyler var jødisk immigrant fra Frankrike. Sicilianeren Capra hadde aldri helt blitt tatt inn i varmen av et diskriminerende Hollywood. Og den motsetningsfylte irsk-amerikaneren Ford, som fremfor noen hadde et sterkt behov for å fremstille seg selv som en ekte mann på tross av at han drev med noe såpass «umandig» som kunst, kunne endelig få slettet ydmykelsen over ikke å få delta som stridsfotograf under 1. verdenskrig på grunn av dårlig syn (han skrøt likevel på seg krigsinnsats fra den krigen resten av livet).

Fra propagandamasking til tidsvitne

Serien tar for seg krigens gang, både opptakt, utvikling og etterspill, og skildrer samtidig de fems reise fra Hollywood-pamper til krigsdokumentarister til veteraner. Deres unike evner som verdens fremste visuelle kunstnere gjorde at de var i en særposisjon til å formidle det, men også kanskje enda mer utsatt for å bli ugjenkallelig preget av det. Noen fysisk, alle mentalt.

Vi får vår dose av gripende – og på den tiden paradigmeskiftende – dokuopptak.

Fords førstehåndsformidling av slaget ved Midway i Stillehavet og landgangen i Normandie.

Wylers «Memphis Belle»-dokumentar, der vi er med på et nervepirrende bombetokt over Europa.

Capras overbevisende propagandaserie «Why We Fight».

Stevens' rystende dokumentering av det de allierte fant i tyskernes konsentrasjonsleirer.

Hustons åpne skildring av de tabubelagte, psykiske ettervirkningene av krigsinnsats.

Etter hvert som krigen gikk sin gang og det ble mer og mer tydelig at denne konflikten virkelig representerte menneskeheten på sitt mest umenneskelige, skjønte også de fem at kallet deres her ikke bare var å skape propaganda, men å skildre sannheten, la kameraet være tidsvitner, og dokumentere dette for ettertiden.

Slik at vi – som dem – aldri skulle glemme.

Propaganda, på godt og vondt

Som alle andre verktøy er propaganda noe som kan brukes i både det godes og det ondes tjeneste. Sannheter kan dokumenteres, men de kan også skapes, og noen ganger er grensene utydelige.

Som en fascinerende kontrast til den vestlige krigspropagandaen er denne dokumentaren også innom Leni Riefenstahls kjente nazipropagandafilmer. Først og fremst «Viljens Triumf», filmen som mer enn noe annet bygget det tredje rikets ikonografiske identitet, og emosjonelt og visuelt formidlet nazismens dehumaniserende ideologi.

Til tross for å kjempe for friheten var vestens propaganda også preget av dehumaniseree visuell retorikk og rasistiske stereotyper, spesielt rettet mot den japanske fienden.

Selv om de angivelig skildret en uhildet sannhet, var deler av amerikanernes dokumentarer også rekonstruert eller iscenesatt. Samtlige av dem var bevisst manipulative for å formidle sin agenda så effektivt som mulig.

Propagandas styrke – og all film, for så vidt – er at den kan bypasse fornuft- og empatisentrene i hjernen og gå rett inn i hjertet vårt, ved å appellere instinktivt til våre mest primitive følelser – på godt og vondt.

I et verdensbilde som mer og mer bygges av visuell historiefortelling, der ekte og falskt er blitt nærmest umulig å skjelne fra hverandre, og der mørke budskap igjen kan pakkes inn i et besnærende ytre og få bred gjennomslagskraft, er det viktigere enn noensinne å være seg bevisst på bildets makt.

Både barn og voksne burde få obligatorisk undervisning i både semiotikk og visuell retorikk.

Denne dokumentarserien er en påminner om at historiefortelling kan speile og dokumentere virkeligheten, men også forme den. Det vi forteller – mytene vi bygger om oss selv som mennesker, som folk, og som nasjon – sier noe om hvem vi er, men aller mest om hvem vi vil være.

Og hva vi er i ferd med å bli.