Denne romanen er verdt å lese

Mer enn en kjærlighetshistorie fra Orhan Pamuk.

 Nobelprisvinner:  Orhan Pamuk innfrir forventningene.
FOTO: LARS EIVIND BONES/Dagbladet
Nobelprisvinner: Orhan Pamuk innfrir forventningene. FOTO: LARS EIVIND BONES/DagbladetVis mer

ANMELDELSE: «Uskyldighetens museum» heter den tyrkiske nobelprisvinneren Orhan Pamuks nye roman. Her møter vi Kemal, en ung mann fra Istanbul, som tilhører det borgerlige samfunnslag, der fasaden preges av velstand, trender og modernitet.

Hans forlovelse med den passende ektefellen Sibel trues plutselig når han forelsker seg i den atten år gamle Füsun, en fattig og fjern slektning.   

Mellom øst og vest I utgangspunktet høres dette ut som en intrige man har lest om før, og det kan jeg skjønne; «Uskyldighetens museum» er en roman som på mange måter behandler kjente og universelle temaer.

I sedvanlig Pamuk-ånd problematiserer romanen også forholdet mellom Østen og Vesten. Kemals omgivelser liker å betrakte seg som vestlige og moderne, det er for eksempel status å ha studert i Europa eller USA, men tradisjonelle verdier som ære og kyskhet stikker fram ikke så langt under overflaten.   

I denne dualiteten befinner Kemal seg. Han er utdannet bedriftsøkonom fra USA, jobber som generaldirektør i Satsat, et av sin fars firmaer, uten å ha særlig med ambisjoner — eller kvaliteter. Han er apolitisk, tilfreds med livet og foruten fotballkamper og et stort alkoholkonsum, er han sjelden i kontakt med det folkelige.

Mer enn en kjærlighetshistorie Uten å avsløre for mye av handlingsforløpet, kan jeg røpe at Kemals besettelse for Füsun, driver han inn i en tilstand som fører til at han begynner å samle — også stjele — gjenstander fra mennesker omkring seg. Disse gjemmer han i sin mors gamle leilighet som etter hvert ligner mer og mer på et museum. Boken vi leser er da også, ifølge Kemal, en museumskatalog; en historie som forener gjenstandene.

Denne romanen er verdt å lese

Orhan Pamuks nye roman er som man kanskje skjønner mer enn en streit kjærlighetshistorie. Visst trekkes Kemal mot sine melankolske og tragiske sider, men han havner sannelig oppi en rekke komiske situasjoner også, som når han er på fylla med noen av Tyrkias fremste skuespillere og får seg en overraskelse, da det viser seg at alle arbeider på si i pornoindustrien. Som dubbere.  

Kapittelet «Forlovelsen» er med sine personkarakteristikker, sitt hysteri og sin mangfoldighet fullt på høyde med selskapslivet i Thomas Manns romaner; det legges ut om kvinnehistorier, diskuteres forretningsvirksomhet og foregår åpenlys ekteskapsspleising. Her er et utdrag som viser hvordan festlighetene kan framstå for leseren:   

Mens orkesteret spilte langsomme, romantiske melodier, snakket vi om sjekker, om forandringer som burde gjøres med Satsat, om de underholdningsetablissementene som fantes i Beyodlu da min far var på Kenans alder, om eiendommelighetene til herr Ýzak, som var den første regnskapsføreren min far hadde ansatt, og som vi nå gikk bort til og skålte med ved det bordet hvor han satt sammen med de andre ansatte, om hvor fin natten og ungdommen var, som min far sa, og igjen om «kjærligheten», som min far spøkefullt fikk dreiet samtalen inn på (...) Min mor forsøkte å finne ut litt om Kenans familie, og da hun fikk vite at hans far var funksjonær i kommunen og i mange år hadde jobbet som trikkefører, utbrøt hun: «Å, de gamle trikkene, var de ikke fantastiske!»

Politiske omveltninger Rytmen i romanen veksler mellom å zoome inn på det lille (som trivielle samtaler om ringelyden i amerikanske filmer) og ut på det store; samfunnets omveltninger de siste 30 årene, preget av politiske kupp, demokratikamp, kvinnekontrollering og kommersialisering av samfunnet. Historien om Kemal er dermed en historie om en hel verden; om Istanbul, om Tyrkia.   
 
For til tross for at Kemal bedyrer sitt upolitiske ståsted, griper det politiske stadig inn i historien, også Kemal blir konfrontert med portforbud, sensur og bombeattentat, og mens fjernsynet står på, bedriver Kemal og hans nærmeste tiden med å diskutere hvem Ronald Reagan, Aldo Moro og andre internasjonale og nasjonale politikere ligner mest på i deres egen omgangskrets. Selv om de ikke er politisk aktive er dette en underlig måte å følge med i verden på.

Verdt å lese Tidsriktig nok dukker også forfatteren selv, Orhan Pamuk, opp i «Uskyldighetens museum». Men denne selvfremstillingen er heldigvis ikke av det selvhevdende slaget, snarere tvert om. Selv om Pamuk skal vise seg å bli viktig mot slutten av romanen, er han en perifer figur som blir omtalt som «hissig», «utålmodig» og «hele tiden med et ironisk flir om munnen». Det er faktisk ganske fornøyelig lesning.  

«Uskyldighetens museum» er en tragikomisk roman om fantastiske liv som i bunn og grunn er ordinære. Eller var det omvendt, ordinære liv som i bunn og grunn er fantastiske? Uansett, romaner som denne er det sannelig verdt å lese.