Denne romanen rammer deg som en tornado

Jesmyn Ward er et glitrende navn i ung, amerikansk litteratur.

PRISBELØNT: Jesmyn Ward (42) debuterte i 2008 og fikk The National Book Award for romanen «Det som reddes kan» (2011). I 2017 ble hun den første kvinnen som har fått denne prisen to ganger da hun mottok den for romanen «Sing, Unburied, Sing». Jesmyn Ward er en arvtaker etter store diktere som Alice Walker og Toni Morrison. Foto: NTB Scanpix
PRISBELØNT: Jesmyn Ward (42) debuterte i 2008 og fikk The National Book Award for romanen «Det som reddes kan» (2011). I 2017 ble hun den første kvinnen som har fått denne prisen to ganger da hun mottok den for romanen «Sing, Unburied, Sing». Jesmyn Ward er en arvtaker etter store diktere som Alice Walker og Toni Morrison. Foto: NTB ScanpixVis mer

Myter og legender er ikke bare overleveringer fra antikken og middelalderen. Den som ser seg omkring, vil finne at også samtida rommer begivenheter som har den samme store episke og metaforiske kraften som de fortellingene vi gjerne henviser til som mytologier.

En slik hendelse er ødeleggelsen av New Orleans i 2005, da orkanen Katrina rammet med full kraft og etterlot seg døde, skadde og ruiner som har tatt årevis å bygge opp igjen.

Denne katastrofen er sentrum for den fortellingen Jesmyn Ward har utformet til romanen «Det som reddes kan». Den 14 år gamle Esch Baptiste fører ordet. Boka er utformet i 12 kapitler, ett for hver dag fram mot den dagen da orkanen rammet og ett om dagen etterpå.

Brutal følsomhet

Esch lever i et fattig, svart område, kalt Bois Sauvage, sammen med sin fordrukne far og sine tre brødre, Randall, Skeetah og Junior. Mora døde da Junior ble født, en hendelse som er skildret med stor følsomhet i all sin brutale knapphet. Junior er en snåling, Skeetah går med liv og sjel opp i en pitbull, China, som i løpet av romanen føder hvalper. Randall håper på et idrettsstipend.

Esch er en fysisk moden og begavet ungjente, fanget i et hardbarket mannsmiljø med sine brødre og deres venner, som hun lar innta seg seksuelt. Hun synes det er «lettere å la ham komme inn i meg enn å skyve ham bort», å gi etter enn å protestere og si nei:

«Det eneste som noen gang har vært lett for meg å gjøre, som å svømme i vann, var å ha sex, da jeg begynte med det. Jeg var tolv.»

Stormvarsel

En av disse guttene, Manny, er hun mer opptatt av enn andre. I løpet av nedtellingen fram mot orkanen oppdager hun at hun er gravid, sannsynligvis med ham, men han blånekter når hun forteller ham om det og sier at hun er hore som ligger med alle og enhver.

Samtidig som det dramatiske dagliglivet til denne fattige, svarte familien går sin gang, med alt fra hvalpefødsler og hundekamper dypt inne i sumpene, til fyllekuler og sparsomme, fattigslige måltider, nærmer tornadoen seg. Men kommer den til å ramme dem? Eller gjør den som disse årlige stormene pleier, og skjener inn i Texas eller Florida og lar dem være i fred?

Jordas undergang

Først de siste dagene blir det klart at Katrina ikke er til å unngå, og de spikrer igjen vinduer, tapper vann på flasker, samler hermetikk, kjører biler og traktorer i sikkerhet. Skildringen av omgivelsene etter den apokalypsen som følger, er mesterlig.

Det som gjør denne versjonen av historien om Katrina unik, som forvandler den til en legende, er stemmen til Esch, en bråbegavet jente med en unik observasjonsevne. Hun er i slekt med Huckleberry Finn, og med de mange fortellerstemmene til Jesmyn Wards forløper i Mississippi-litteraturen, William Faulkner. Hans roman «Dødens dager» («As I Lie Dying», 1930), en dødsmarsj av en roman, som ofte blir sammenlignet med en lidelsesfull odysse, henvises til i teksten.

Ekko fra antikken

Men først og fremst refererer Esch til en bok hun har fått av læreren sin, Edith Hamiltons «Mytologi» (1942), en klassiker om greske myter. Esch er dypt fascinert av legenden om Jason og Argonautene og heltens forhold til Medea, som han får barn med: «Jeg lurte på om Medea følte det sånn før hun gikk ut for å møte Jason for første gang, som om en sterk vind for gjennom henne og fikk henne til å skjelve.»

De sporadiske henvisningene til denne boka gir et slags eviggyldig ekko til det som skildres i romanen. Særlig kvinnene hun leser om, «de bedragerske nymfene, de ubarmhjertige gudinnene, mødrene som rev verden opp med roten. Io, som fikk hjertet til en gud til å gløde av kjærlighet; Artemis, som forvandlet en mann til en hjort og fikk hundene sine til å rive brusken av knoklene hans; Demeter, som fikk tida til å stå stille da datteren ble røvet

Større enn deg selv

Jesmyn Wards språk, troverdig oversatt av Eve-Marie Lund, gnistrer av billedrikdom, blues og poesi og har samtidig et enormt trøkk, et fortellerdriv som tar pusten fra deg. Språket har en informativ tetthet og assosiasjonsrikdom som på en unik måte forvandler hendelsene til noe som er større enn seg selv. Både det dagligdagse (livet i familien) og det spektakulære (stormen) blir hevet til noe som er virkeligere enn virkeligheten.

Diktekunst, med andre ord. Og moderne mytologi, fanget gjennom syner av fødsler, død og ødeleggelser. En arketypisk fortelling menneskene i boka uten å vite det blir forvandlet til lysende deltakere i, historien om Katrina:

«Vogna hennes var en storm så stor og svart at grekerne ville sagt den var trukket av drager. Hun var den blodtørstige moren som skar oss ned til beinet, men etterlot oss i live, etterlot oss nakne og forvirret og rynkete som nyfødte spedbarn, som blinde valper, som solhungrende, nyutklekket slangeyngel