ALBUM: Hver dag legges om lag 60.000 nye spor ut på Spotify, og det gis ut «uhorvelig» mange album i en ustoppelig strøm. Noen ganger blir du bare slått i bakken av en utgivelse. Når det i tillegg er en norsk albumdebut blir det helt spesielt.
«The Sun Will Do You Good, They Said»
The Other End
Americana/rock m..m
«For en gjeng, for en duo, for et album!»
De kaller seg The Other End, og det er mye som taler for at bergensduoen har startet i riktig ende. Låtskriverne Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik startet duoen i 2016, og debut-EP-en fra 2018 ble såpass lagt merke til at det ble spillejobber på Øyafestivalen, Vill Vill Vest-festivalen hjemme i Bergen og bransjefestivalen South By Southwest i Austin, Texas i 2019 – der de av amerikanske NPR ble dratt fram som et av bandene å få med seg. Det er godt gjort når vi vet at det var i konkurranse med over 2000 band.
Rivende utvikling
Duoen har lenge vært en favoritt hos lokale anmeldere og musikkbloggere både hjemme og i utlandet. «The Other End EP» og særlig singelen «Far From Home», ble lovprist da den kom i 2018.
Det er fullt forståelig, særlig når du hører den «fortrollende» stemmen til Knoph-Solholm. Men - duoen har tatt et stort skritt videre fra den mer stillestående og kontemplative ep-en. Det er vanskelig å skjønne at det er samme band som nå albumdebuterer fem år etter med «The Sun Will Do You Good, They Say» (en kul tittel på et album når du kommer fra Bergen!). Sjangergrensene utfordres - og utvides - kraftig. Start med gåsehudframkallende «Love Song».
Berlin
Duoen flyttet til Berlin i 2019 for å skrive musikk til albumet, men fortsatte innspillinga i Norge da coronaen «tvang» dem hjem etter fire måneder.
Det er nærliggende å tro at Berlin-oppholdet har hatt stor betydning, sjøl om naboene nok ikke bare var happy med hva som foregikk. I hvert fall synger Knoph-Solholm: «I've been singing so loud / The neighbors keep banging on the wall / And I've been crying silently / I think I fooled them all». «Late Night Calling» ender opp i et kaos, akkurat som forholdet som besynges.
Halvannet år med innspilling og miksing måtte til før dagens albumslipp, og det er mye som tyder på at Cato «Salsa» Thomassens produsentklo og å har hatt sitt å si for «omskoleringa» til et bergensk svar på The White Stripes - eller noe sånt. Cato Salsa og Alexander Breidviks gitarspill setter for øvrig et tydelig preg på albumet.
Sjangerrikt
The Other End holder seg ikke innenfor én sjanger. Americana ligger kanskje i bunnen, men de bryner seg også på både garage, cosmic country, folkrock, blues, progrock, kunstrock og hipperock. I ironiske «Do We Really Need Another Song About Heartache» minner de om bergenske countryband som Empty Bottles Broken Hearts og Embla & The Karidotters - til det tar skikkelig av med Cato Salsas gitar som motor.
Laurel Canyon
The Other End har også en del til felles med en annen bergensartist, Sondre Lerche, særlig når det kommer til viljen til å eksperimentere og utfordre - og kjøre sitt eget løp ganske så kompromissløst.
Men - innflytelsen går langt utenfor Bergen. Duoen har åpenbart en forkjærlighet for Laurel Canyon i Los Angeles og artister som Jackson Browne (og sikkert også Joni Mitchell). Kunstnerbydelen besynges i åpningen «California Dreamer», med Breidviks dobro som et viktig element.
«Skrudde» og fiffige tekster
Tekstene er, som mye av musikken, det vi kan kalle ganske «skrudde» men fiffige, og kretser rundt lengsel og kvinnelig sårbarhet og styrke, gjerne med brudd i bunnen. «I'm a zombie dressed like a human being», synger Knoph-Solholm i «Oh, Lord!», der også tekstlinja som har gitt albumet tittel er hentet fra. «My heart is exposed like a gas station light», synger hun beskrivende i rocka «Gas Station Light». «I lost count of all the times / I’ve been mistaken for a boy / And I’m never going to be someone’s shiny new toy» synger hun i avsluttende «The Boy».
Honnør til bandet
Sjøl om The Other End er noe for seg sjøl, minner duoen om Secret Sound of Dreamwalkers og bandets vokalist, Kristine Marie Aasvang, som også gir ut soloplater som Krissy Mary og har samme fokus på stemmebruk.
Jazzpianist Morten Qvenild får «boltre seg» i utypiske «I Disappear» - som jeg tør påstå en artist som Susanna Wallumrød kunne gått god for (Qvenild spiller i duoen Susanna and the Magical Orchestra). All honnør også til resten av bandet: Olaf Olsen (trommer), Chris Holm I (bass), Erik Johannessen (trombone), Thea Glenton Raknes (kor), Oslo Strings, m.fl. i tillegg produsent Cato Salsa (gitarer/synth/tangenter/elpiano/perkusjon).
For en gjeng, for en duo, for et album!
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
