Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Ari Behns død:

Denne saken trenger ikke syndebukker

Ari Behns død er en tragedie for familien hans. Men det er ikke sikkert «vi» bør føle oss ansvarlige eller skamfulle.

OFFERNARRATIV: Det begynner å bli på tide å minne om at Ari Behn ikke var noe barn, men en voksen mann med sans for PR som tok aktive og rasjonelle valg. Foto: Tim Rooke / Shutterstock / Scanpix
OFFERNARRATIV: Det begynner å bli på tide å minne om at Ari Behn ikke var noe barn, men en voksen mann med sans for PR som tok aktive og rasjonelle valg. Foto: Tim Rooke / Shutterstock / Scanpix Vis mer
Kommentar

Reaksjonen etter Ari Behns død går i faser, og nå har den nådd den selvpiskende fasen, der selvmordet blir et symptom på vår egen tilkortkommenhet: Som samfunn, som ikke klarte å verdsette sommerfuglen i vår midte, som enkeltindivider, som ikke sa de pene tingene til Behn mens han ennå var i live.

Jeg kan styre min begeistring for denne fasen. Det umiddelbare vemodet var forståelig, iblant rørende. Men det er noe med oppgraderingen av «oss» til en vesentlig faktor i Behns liv, til noe som hadde makt til å skyve ham nærmere døden eller holde ham unna den, som ikke virker rimelig.

DELTE HILSEN: Ebba Rysst Heilmann og Ari Behn fant kjærligheten i 2017. 1. juledag gikk Behn bort etter å ha tatt sitt eget liv. Nå deler Heilmann et rørende innlegg i sosiale medier. Video: Scanpix / Dagbladet TV Vis mer

Det store «vi» var neppe de som hadde mest å si her. Jeg kjenner mange som var venner av Ari Behn, varme mennesker som, vil jeg tro, fortalte ham med jevne mellomrom at de satte pris på ham. Men det finnes nok av folk som har opplevd tunge depresjoner som kan fortelle at da de hadde det som verst, var det lite venner og familie kunne gjøre. Da så de på seg selv som en belastning, ikke en berikelse for andre, uansett hva de andre sa; da virket optimistiske spådommer overflatiske og hule sammenliknet med overbevisningen om at dette ikke kom til å gå bra.

«Vi» har ikke grunnlag for å si at ingen sa til Ari Behn at de satte pris på ham, og «vi» vet ikke så mye om han selv var i stand til å ta til seg støtteerklæringer.

En annen tendens i den selvpiskende fasen er at «vi», forstått som publikum eller mediene eller alle sammen, blir gjort til en angriper og den offentlige personen som er borte blir omdefinert til et offer. Det er form for omtanke som egentlig bygger på en undervurdering. For Ari Behn var ikke noe barn. Han trådte med sikre steg inn i rampelyset da han var i tjueåra, leverte sterke meninger og meldinger og hadde en usvikelig sans for opptrinn som genererte blest og oppstandelse. Den som roper «Vi er den nye vinen» på Theatercaféen er ikke en som skyr oppmerksomhet. Dette er på ingen måte kritikk: For en forfatter med mye på hjertet og et ønske om å markere seg, er det en rasjonell og smart framgangsmåte.

Men den som i den grad går inn for å synes, for å bli snakket om, har all grunn til å forvente at tilbakemeldingene blir både gode og dårlige, at noen blir brydd mens andre blir begeistret.

En tragedie av den typen som fant sted i romjula, kan godt være en anledning for både presse og publikum til å se nærmere på sine metoder og sitt språk; for å tenke etter om det kom signaler som gir alvorlig grunn til tenke at det store «vi» ikke oppførte oss som vi burde overfor en sårbar person. Personlig har jeg ikke så langt sett noe utvetydig tegn på det, særlig ikke ettersom Behn selv gjorde det til et tema i kunst og intervjuer at han ikke hadde det bra, og så vidt jeg husker fikk snakke seriøst om dette. At dokumentaren som han selv forsøkte å stanse, likevel ble sendt, var kontroversielt og ble med rette satt spørsmålstegn ved.

Det er ingen tvil om at Behn var i en krevende situasjon, både som mangeårig medlem av kongefamilien som måtte balansere begrensningene de kongelige lever med, med forfatterfriheten, og som kunstner som opplevde svært forskjellige tilbakemeldinger fra kritikere og publikum, fra hyllest til sterk kritikk. Det siste er det likevel mange som opplever, og det er ganske sikkert erfaringer som tar på, men det er ikke unikt for denne spesifikke kunstneren.

Da prinsesse Diana døde i 1997, kom det et brøl fra en stor mengde briter som sørget dypt over henne, en krass kritikk av kongefamilien og et krav om at dronning Elizabeth burde komme til London og delta i folkets sorgreaksjon. Forståelsen for at dronningen akkurat i den situasjonen ville foretrekke å være hos barnebarna sine, de som nettopp hadde mistet moren sin i en brå og fæl ulykke, var liten.

At mange sørget over Diana, var et vitnesbyrd om at hun hadde betydd mye for mange – men at så mange av dem syntes det var helt naturlig å oppjustere seg selv til viktige personer, til de som burde bety mer for dronningen enn de små prinsene, at det var deres og ikke guttenes sorg som dronningen burde lytte til, tar seg ikke så godt ut tjue år seinere.

Det er ikke rart at mange reagerer når en kjent familiefar velger å ta sitt eget liv. Antakelig er det et sunnhetstegn at det vekker følelser i så mange. At folk har behov for å uttrykke at de er triste og tenker på dem som står igjen, er fint og omtenksomt. Men de som reagerer, kan godt beholde en sans for proporsjoner.

Ari Behns død er først og fremst en tragedie for døtrene hans og for den nærmeste familien hans, dernest for vennene som var glade i ham, og som det var mange av. Det er ikke sikkert dette er en sak som trenger skurker eller syndebukker, som fordrer at noen skammer seg. Omsorg er nok.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media