Anmeldelse: «Euphoria»

Denne serien bør komme med alle slags advarsler

«SKAM» møter «Requiem for a Dream».

«EUPHORIA»: er navnet på serien HBO slipper sommeren 2019 - og basert på traileren har vi mye action i vente. Vis mer

Kan en bra serie samtidig være dårlig? Det var et naturlig spørsmål å stille seg én episode inn i HBOs nye ungdomsserie «Euphoria». Episoden er vellaget i alle ledd, men likevel såpass uutholdelig fæl og dundrende svartsinnet at ethvert tilløp til menneskelig innsikt og medfølelse bankes ut av seeren med et nytt knyttnevepoeng rett mot nesen. Serien virket spesialdesignet for å få foreldre til å gripe forferdet til perlehalsbåndet sitt, og oss andre til å miste troen på både den oppvoksende generasjon og – ja, alle andre generasjoner, egentlig. Det var lite fristende å sette på episode to, for å si det sånn.

«Euphoria»

5 1 6

Ungdomsdrama

17. juni
Beskrivelse:

Brutalt og bortimot uutholdelig ungdomsdrama fra smarttelefonens tidsalder.

Kanal:

HBO

«Bør komme med alle slags advarsler.»
Se alle anmeldelser

«Euphoria» skildrer tenåringslivet til første generasjon født etter 11. september, og som altså knapt var ute av førskolen da sosiale medier og smarttelefonene overtok verden. Nå er de på high school, og bobler over av hormoner, seksuell nysgjerrighet og forvirring, usikkerhet og arroganse, aggresjon, selvmedlidenhet og -rettferdighet, og et dypt ønske om å bli sett, og å høre til noe.

I og for seg ikke så ulikt mye vi har sett før, inkludert vår moderne nasjonalskatt «SKAM». Det nye her er er altså ovennevnte internett som forlengelse av jeg-et, og forsterker av selve livsopplevelsen, på godt og (mest) på vondt, og ikke minst at alle virkemidler er skrudd opp til 11, inklusive seksuell, voldelig og narkotisk sjokkfaktor, i et slags forsøk på å være dødelig ærlig og kompromissløs.

Tenk «Skam» møter «Requiem for a Dream», og du nærmer deg.

Larry Clarks «Kids» og Harmony Korines «Spring Breakers» kan også nevnes. Om det er et kompliment eller en advarsel får du avgjøre selv.

SKAM-STJERNE: Ulrikke Falch viste fram sin nye tatovering på rød løper i forbindelse med Elle-festen. Video: Mariann Habbestad / Dagbladet. Vis mer

Avmakt

Seriens formidles med en tørr, litt for kul voiceover (det er litt for mange eplekjekke «now, there’s a few ways to beat a drug test, first, you can...»-segmenter for min smak) av den rusavhengige Rue (hudløst spilt av skuespiller og artist Zendaya), som har mistet fotfestet etter traumer fra barndommen, og nå prøver å unnslippe en altoppslukende tomhets- og avmaktsfølelse via selvbedøving (nummenhet er målet, tittelens eufori virker ikke å være noe å vurdere engang), en opplevelse av meningsløshet som mange vil innvende preger de første tiårene av vårt årtusen, men som kanskje bare er en del av det å vokse opp i frihetens og individualismens tidsalder.

Livet hennes endres når hun blir kjent med transkjønnede Jules, en aldeles fabelaktig rollefigur spilt av Hunter Schafer, som også er transkjønnet i virkeligheten. Om noe rettferdiggjør denne serien så er det at den endelig lar en representant for en marginalisert gruppe som tidligere ble redusert til endimensjonale sjablonger, få være et helstøpt, helrått individ, noe langt mer enn bare sin kjønnsidentitet.

Vi stifter også bekjentskap med high school-dronningen Maddy, den aggressive kjekkasen Nate, promiskuøse Cassie, og den seksuelt uerfarne Kat. Så langt, så arketypisk. En del av vendingene i plottet er dessuten så tilfeldige og usannsynlige at de bikker langt over i såpeopera-land, og «Beverly Hills»-vibben forsterkes også av at de fleste skuespillerne er godt over 20, noe som merkes. Sånn måtte det kanskje bli, gitt seriens ekstremt eksplisitte innhold og form, men merverdien «SKAM» fikk ved å bruke faktiske tenåringer, med fjes og identiteter fortsatt i støpeskjeen, mangler her.

Overseksualisert

Ungdommene fremstår som fanget i et selvforsterkende system av kvalmende, giftig maskulinitetsdyrking, og overseksualisert jentekultur, som gjør begge kjønn til både tapere og sine egne og hverandres verste fiender, i en kjønnskrig med sex som både strategiske mål, valuta og ammunisjon, og sosiale medier som masseødeleggelsesvåpen.

Vi snakker misogyni, slutshaming, spredning av seksuelt eksplisitt materiale uten samtykke, nesten-overgrep, vold i nære relasjoner, i det hele tatt. Det finnes ikke den menneskelige depravasjon som ikke serieskaper Sam Levinson vil trøkke opp i trynet vårt.

Til seriens forsvar går nakenheten denne gangen i disfavør mennene, i løpet av de første fire episodene dingler det så mye peniser – i alle stadier av standhaftighet – foran kamera, at eventuelt lettrødmende seere bør tenke seg godt om før de ser dette med sine foreldre/barn. Denne serien burde i det hele tatt kommet med alle slags advarsler.

Larm og vrede

Det hele er nummende monomant, og tenderer mot en småsadistisk nihilisme i hva den utsetter rollefigurene sine for. Samtidig er det uhyre vellaget, og hyperstilisert, kamera panorerer som piskeslag fra et drama til det neste, det spinner som karuseller over et tivoli som minner mest om et bibelsk Babylon, badet i skarpe grunnfarger. En festscene henter f.eks. inspirasjon fra en av slåsskampene i «Inception» for å formidle rusfølelse.

I hver episode blir vi kjent med en ny rollefigur, og får vite deres forhistorie, som har gjort dem som de er i dag, og som kanskje gjør at vi får litt mer sympati for dem, i den grad de ikke har umuliggjort det for evig med det vi har blitt presentert av dem allerede. Noen ganger er det gripende og godt observert, men miseren dyrkes alltid. Ofte i så stor grad at det bikker over, og blir mer tabloid sjokkverdi enn allmenngyldig innsikt, mer larm og vrede enn reelle, eksistensielle smertehyl.

Hadde det fortsatt som i episode én hadde serien vært uutholdelig. Heldigvis tar det seg sakte opp, vi lærer rollefigurene å kjenne og ser at de ikke bare er de sjablongene de gir seg ut for å være. Humoren blir plutselig mindre humørløs, og ørsmå glipper av sollys trenger gjennom det heldekkende skylaget. I episode fire, som handler om Jules, kommer flettverksstrukturen virkelig til sin rett, i noe som minner om tidlig Paul T. Anderson («Boogie Nights», «Magnolia»).

Så «Euphoria» anbefales altså med et heftig forbehold. Det er vel bare å si det samme her, som man får lyst til å si til enhver tenåring som føler seg fanget i larmen og vreden fra verden og sitt eget hjerte:

Hold ut, det blir bedre.

(Anmeldelsen er basert på de første fire av totalt seks episoder.)