Denne skikkelsen har skremt vettet av generasjoner med barn

Men hvem er egentlig Busteper?

MUSIKAL: Musikalen «Shockheaded Peter», basert på den tyske barneboka «Struwwelpeter», har premiere på Det Norske Teatret i morgen. F.v. Espen Beranek Holm som sangeren, Vidar Magnussen som Seremonimesteren, Marie Blokhus som Filip, Marianne Krogh som mor til Filip. 
Foto: Fredrik Arff / Det Norske Teatret
MUSIKAL: Musikalen «Shockheaded Peter», basert på den tyske barneboka «Struwwelpeter», har premiere på Det Norske Teatret i morgen. F.v. Espen Beranek Holm som sangeren, Vidar Magnussen som Seremonimesteren, Marie Blokhus som Filip, Marianne Krogh som mor til Filip. Foto: Fredrik Arff / Det Norske TeatretVis mer
Meninger

IDEER: Det er en barnelitteraturhistorisk kjensgjerning: Vår egen Margrethe Munthe var en av de for sent fødte. Hvorfor? Fordi det kom ut en barnebok i Frankfurt i 1845, med tittelen «Struwwelpeter». Fordi det med denne utgivelsen burde blitt atskillig vanskeligere å være aldeles oppriktig moralsk i barnebøker.

Slik går fortellingen: Heinrich Hoffmann (1809-1894) var en Frankfurt-lege med sterkt utviklede evner til kommunikasjon med barn. Da han jula 1844 ønsket å kjøpe en bok til sin egen treåring, ble han skuffet over utvalget i bokhandlene. Tidas barnelitteratur besto av lange, moralske fortellinger med konklusjoner av typen «barn må snakke sant» og «barn må være rene». Altså skrev og tegnet Hoffmann like godt sin egen lille bok.

«Busteper», som boka er blitt hetende på norsk, ble en umiddelbar suksess. Da Hoffmann døde, var den kommet i 176 opplag, og siden skal den ha blitt solgt i drøye 25 millioner eksemplarer. Antakelig er den det viktigste tyske bidraget til barnelitteraturen, nest etter brødrene Grimms eventyr.

Først i Bustepers uensartede persongalleri står Busteper selv. Hoffmanns tegning viser tidenes mest uflidde guttunge, med viltert hår og meterlange negler. Med en sta og stolt mine, som var han selve sola i sitt eget solsystem. «Fy da, stygge Busteper!», ropes det i det lille verset som akkompagnerer tegningen. Så følger de små fortellingene på vers, ni i tallet, som enkeltstående moralleksjoner av det overdrevne slaget. Grunnfortellingen er enkel og treleddet: Foreldre advarer barn om konsekvensen av å være uskikkelig, barn lar være å høre på foreldre og foreldre får rett. Først den slemme Fredrik, en liten kar som plukker bena av fluene og vingene av fuglene, helt til han gjør sitt korte livs store tabbe: å piske hunden. Siden Konrad som suger på tommelen, helt til Saksemannen dukker opp, ganske som mor har forutsagt. Blant atskillig annet.

Tysk humor, altså. For mange, og ikke aller minst i et britisk perspektiv, er dette begrepet et opplagt eksempel på det som i retorikken kalles en oksymoron, en språkfigur som består av to motsetninger. Ordene «tysk» og «humor» slår hverandre med andre ord i hjel. Omtrent som «italiensk redelighet», «fransk seksualmoral» eller «norsk dannelse». Men de beste briter - i likhet med de beste mennesker - er de som har større sans for det fremmede enn som så, og som samtidig vet å gjøre det til sitt eget. Slike briter og mennesker er Julian Crouch, Phelim McDermott og kultbandet The Tiger Lillies, de hovedansvarlige for musikalen «Shockheaded Peter». Takket være dem ble denne aparte tyske barnebokklassikeren tilført et aldeles konsekvent britisk vidd, sortere enn «Sorte Orm».

I «Shockheaded Peter» handler rammefortellingen om et barnløst par som til slutt får oppfylt sine ønsker, ved storkens hjelp. Resultatet er Peter, den ufordragelige skapningen som siden skal komme til å hjemsøke sitt hjem og sine foreldre, til siste slutt. Det er vanskelig å tenke seg dårligere reklame for fertilitetsklinikker. For øvrig er musikalens fortellerskikkelse en selvforelsket, teatral og smått sadistisk skuespiller, kalt seremonimesteren. Han tar konsekvent parti for far, mor og en nådeløs natur. Mot barna.

«Shockheaded Peter» hadde premiere i England i 1998. Muligens snakker vi her om begynnelsen på en ny trend i den internasjonale musikalen. I alle fall demonstrerte Shockheaded Peter at det ikke var grenser for hva musikaler kunne handle om. Dessuten sto den for et adjø til sjangerens sentimentalitet. I dag synes det som om musikaler kan dreie seg om hva som helst, men den gang var det vanskelig å tenke seg at en musikal om mormonerbevegelsen kunne feire triumfer i Londons West End og på New Yorks Broadway, slik «The Book of Mormons» gjør i disse dager.

The Tiger Lillies er ikke de eneste som har satt musikk til Hoffmanns bok, men ingen andre har gjort det så stilfullt og underholdende. La det for øvrig være nevnt, i tilfelle noen skulle lide under en svenskfabrikkert misforståelse: Musikk skal ikke alltid bygges av glede.

Å påstå at Hoffmann ganske enkelt utleverte tidens didaktiske barnelitteratur, er for enkelt. Versene i Busteper er ikke rene parodier på den «advarende fortelling». Det finnes et element av genuin oppdragelseslyst i Busteper, selv om det skjer med glimt i øyet. Både ulydigheten og straffen feires, på like ekstravagant vis. Generasjoner av barn er blitt vettaskremte og veloppdragne som en konsekvens av tidlig Busteper-eksponering. Horder av sarte og forsvarsløse har mistet nattesøvnen av å lese om den dagdrømmende Johnny som havner i elva fordi han er for lite realitetsorientert, eller om Harriet som leker med fyrstikker og dermed, uunngåelig, selv blir stående i fyr og flamme.

Helt fra starten av ble Busteper møtt med oversettelser, parodier, med stadig nye versjoner og spinoffs. Det har også kommet velmente motsvar, som «Der Anti Struwwelpeter», hvor det går godt for barna og dårlig for de voksne. Beatrix Potter har vært på banen, i likhet med Mark Twain og Astrid Lindgren. H.C. Andersen hadde sansen, og Freud satte sutte-Konrad og Saksemannen i forbindelse med kastraksjonsproblematikken. Britene presterte en egen Struwwelhitler. For de lærde finnes det en parallellutgave på latin, engelsk og tysk. For de mindre lærde dukker Busteper opp i en episode av «The Office». Struwwelpeter er i det hele tatt for lengst blitt en «kulturtekst», en tekst som lever et nærmest uendelig antall liv utenfor den opprinnelige bokas permer.

«Jeg kan med tilfredshet si at den lille slyngel har erobret hele verden, ganske fredelig uten blodsutgytelse,» kunne Hoffmann konstatere i sine memoarer. Og slik har det fortsatt. Alle som har hatt en barndom har forutsetninger for å forholde seg til gruen i disse situasjonene, til frykten som følger etter lovbruddet, etter den lille løgnen, tilsnikelsen, den lille naskingen fra skapet.

«Hva er moralen?» spørres det stadig i Lewis Carrolls nonsensverk om Alice. Det samme spørsmålet stilles også, om enn på mer indirekte vis, i Busteper. Svar er det verre med. Men kanskje rammer disse bøkenes satire ikke minst bedreviteren i oss. Kanskje pirker akkurat denne versjonen av Busteper borti vår velutviklede og aldeles menneskelige evne til å formulere oss som følger: «Hva var det jeg sa?»

Enhver får ransake seg selv. Da kan det selvsagt være at de finner bekreftelsen på Shockheaded Peters påstand om at «Menneskesinnet er fullt av monstre». Eller for i stedet å ty til Margrethe Munthe: «Det var ikke pent!»

• Tore Rem er forfatter og professor i britisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Han har blant annet sugd på tommelen, bitt negler, nektet å spise suppe og skrevet den kritikerroste biografien om Jens Bjørneboe, «Sin egen herre» (2009) og «Født til frihet»(2010).

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.