TERNINGKAST TRE: Etter de lovende taktene i «Gråtass gir gass», er «Gråtass redder gården» en skuffelse. Vis merVis merVis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Gråtass redder gården»

Denne typen bygderomantikk bør selv de minste barna skånes for

«Gråtass redder gården» vil hylle livet på bygda, men ender opp som en illustrasjon på globalismens fremmedgjøring. 

FILM: «Gråtass»-filmene okkuperer samme terreng som «Karsen og Petra»-franchisen, i den forstand at de er beregnet på et såpass ungt publikum at det i anmeldersammenheng gir mest mening å behandle dem som harmløse passiviseringsverktøy for voksne. Både filmatisk og plottmessig er de basale på grensa til det intetsigende, og deres styrke ligger derfor helt og holdent i castingen og kjemien mellom skuespillerne.

Gråtass redder gården

3 1 6

Barnefilm

Regi:

Peder Hamdahl Næss

Skuespillere:

Elias Søvold Simonsen, Stein Winge, Jeppe Beck Laursen, Dagny Backer Johnsen m.fl.

Premieredato:

7. april 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Gråtass redder gården

«Gråtass i Skyggenes dal.»
Se alle anmeldelser

Bygderomantikk
Like fullt var den forrige filmen om Gråtass – «Gråtass gir gass» – en uventet interessant blanding av body horror og pubertetsmetaforer, som viste at det tross alt er mulig å fortelle tankevekkende historier innenfor dette universets snevre rammer. «Gråtass redder gården» er imidlertid et solid steg tilbake, der den kjører seg fast i en utdatert konflikt mellom by og land, som ender opp med å stille franchisen i dårlig lys.

Utgangspunktet for dramaet er at det dukker opp et par dresskledte menn fra henholdsvis Veivesenet (Joachim Rafaelsen) og Turistvesenet (Ingar Helge Gimle) som skal rive gården til Goggen (Jeppe Beck Laursen) for å bygge motorvei. Ettersom gården kun har fire åkre klassifiseres den som en liten gård, og kan dermed ofres på framskrittets alter. Den eneste muligheten Gustav (Elias Søvold-Simonsen) og Gråtass har for å redde den er å finne en måte å dyrke noe på den skyggefulle femte åkerlappen der ingenting gror.

Fremmedgjøring
Trusselen om nedleggelse driver Gamlefar (Stein Winge) til å pensjonere seg, mens Grynet (Dagny Backer Johnsen) og Goggen hjemsøkes av marerittvisjoner av livet som lønnsmottakere i storbyen. Akkurat dette er en tematikk «Gråtass»-serien skal være litt forsiktig å ta tak i, all den tid dens landlige paradis hviler på at Gustav, Gråtass og Grynet arbeider som livegne bønder for Goggen og Gamlefar.

Dertil kommer det faktum at disse filmene av kostnadshensyn er innspilt i Irland, og dermed utspiller seg i et generisk og omtrentlig Vest-Europa som verken er troverdig som norsk eller irsk virkelighet. Snarere blir de barnas første møte med en altomfattende fremmedgjøring og et grunnleggende kognitivt misforhold mellom geografiske realiteter og mentalt rom som er karakteristisk for moderne globalisering. Og akkurat dét er en god del skumlere enn et par tjenesteivrige menn i dress.