CANNES (Dagbladet): Du kommer til å gråte! Du kommer til å le! Det høres ut som en reklamejingo på billigsalg, men det viste seg å være en helt presis beskrivelse av «Toni Erdmann». «Toni Erdmann» er den nesten tre timer lange tyske komedien - jada - som har fått en kinosal full av kyniske kritikere til å ule av latter her i Cannes, og som siden premieren i går har fått en eneste lang knuseklem av filmbyens kritiske publikum. Alle har sin forklaring på hvorfor. Noe av det beror kanskje på at det bak humoren ligger både lekenhet,

«Toni Erdmann» er historien om en fraskilt, aldrende far (Peter Simonischek), som opplever en ny ensomhet når hunden hans dør og som bestemmer seg for å reise uanmeldt til Bucuresti for å se hvordan det går med den ambisiøse businessdatteren som bor der. Far er en gjøgler med løstenner i brystlommen som elsker å drive gjøn med omgivelsene, på en måte alle som ser på skjønner både har moret dem og drevet dem til vanvidd. Nå går han inn for å løse opp den strunke datteren med den eneste metoden han kan.

Filmen er en dramakomedie i ordets mest presise forstand. Regissør Maren Ade bruker lang tid på å bygge opp rollefigurene, og skape en forståelse for hvor den kommer fra - farens sans for å skøyerstreker, som det skal vise seg at han kanskje har gitt videre til datteren. På den ene side kommer humoren fra en grunnholdning som tilsier at man ikke skal ta livet for alvorlig, noe faren åpenbart mener datterens dresskledde og servile businessforbindelser gjør. På den annen side ligger det både sårhet og aggresjon under.