FILMBYENS FAVORITT: Den tyske komedien "Toni Erdmann", der en rekke praktiske skøyerstreker går litt annerledes enn de er ment å gjøre, er elsket av kritikerne under Filmfestivalen i Cannes.
FILMBYENS FAVORITT: Den tyske komedien "Toni Erdmann", der en rekke praktiske skøyerstreker går litt annerledes enn de er ment å gjøre, er elsket av kritikerne under Filmfestivalen i Cannes.Vis mer

Denne tyske komedien får Cannes til å ule av latter

Du kommer til å gråte! Du kommer til å le!

Meninger

CANNES (Dagbladet): Du kommer til å gråte! Du kommer til å le! Det høres ut som en reklamejingo på billigsalg, men det viste seg å være en helt presis beskrivelse av «Toni Erdmann». «Toni Erdmann» er den nesten tre timer lange tyske komedien - jada - som har fått en kinosal full av kyniske kritikere til å ule av latter her i Cannes, og som siden premieren i går har fått en eneste lang knuseklem av filmbyens kritiske publikum. Alle har sin forklaring på hvorfor. Noe av det beror kanskje på at det bak humoren ligger både lekenhet,

«Toni Erdmann» er historien om en fraskilt, aldrende far (Peter Simonischek), som opplever en ny ensomhet når hunden hans dør og som bestemmer seg for å reise uanmeldt til Bucuresti for å se hvordan det går med den ambisiøse businessdatteren som bor der. Far er en gjøgler med løstenner i brystlommen som elsker å drive gjøn med omgivelsene, på en måte alle som ser på skjønner både har moret dem og drevet dem til vanvidd. Nå går han inn for å løse opp den strunke datteren med den eneste metoden han kan.

Filmen er en dramakomedie i ordets mest presise forstand. Regissør Maren Ade bruker lang tid på å bygge opp rollefigurene, og skape en forståelse for hvor den kommer fra - farens sans for å skøyerstreker, som det skal vise seg at han kanskje har gitt videre til datteren. På den ene side kommer humoren fra en grunnholdning som tilsier at man ikke skal ta livet for alvorlig, noe faren åpenbart mener datterens dresskledde og servile businessforbindelser gjør. På den annen side ligger det både sårhet og aggresjon under.

De som bestandig spiller andre puss, som inntar en absurd rolle og gjør en situasjon ustabil og uforutsigbar, tvinger andre til å bli med på en lek der de selv setter premissene. For faren som med rette føler seg avvist av datteren, blir det også en måte å hevde seg på, og ta igjen. Hun kan kanskje være oppgitt over ham, men han kan fremdeles bringe henne ut av likevekt. På en forunderlig måte er det både ømhet og sadisme, både behov for tilknytning og distanse, som synes å drive skøyerstrekene i «Toni Erdmann». Slik kan også forsøkene på å sette hverandre ut kanskje bli et sted der far og datter kan møtes.

Filmfestivalen i Cannes har i en årrekke fått kritikk for ikke å inkludere nok kvinnelige regissører i konkurransene. Dels har det å gjøre med at det er flere mannlige enn kvinnelige filmregissører, dels har det å gjøre med at festivalledelsen ikke har gjort nok for å finne de begavede kvinnene, men latt en del mannlige regissører ha dovent klippekort. Nå er altså Maren Ade, som har tatt til orde for en femti prosents kvinnekvote i konkurransen, en kollektiv favoritt etter at en fjerdedel av konkurransefilmene er vist. En slik kvote vil være for drastisk, men suksessen til «Toni Erdmann» fungere som bekreftelse på at det betaler seg å lete seg frem til de fremste fortellerstemmene, uavhengig av kjønn. Og at ingen har altfor høye terskler mot klassisk slapstick, når den danser av gårde på en måte bare absurd anlagte tyskere kan få den til å gjøre.