FRA UNDERGRUNN TIL STJERNER: Bob Rock-produserte «Metallica» gjorde de fire hardtarbeidende metalheltene til internasjonale superstjerner. Her i 1992-utgave: Fra venstre Kirk Hammett, Lars Ulrich, James Hetfield og Jason Newsted.
Foto: Neal Preston/Corbis/NTB Scanpix
FRA UNDERGRUNN TIL STJERNER: Bob Rock-produserte «Metallica» gjorde de fire hardtarbeidende metalheltene til internasjonale superstjerner. Her i 1992-utgave: Fra venstre Kirk Hammett, Lars Ulrich, James Hetfield og Jason Newsted. Foto: Neal Preston/Corbis/NTB ScanpixVis mer

Denne utskjelte klassikeren gjorde dem til superstjerner

Varm opp til kveldens Metallica-konsert med historien om det svarte albumet.

«Metallica» er gruppas kommersielt mest suksessfulle plate noensinne.

«The Black Album», som den også kalles blant fansen, har solgt nærmere 16 millioner eksemplarer siden Nielsen Soundscan begynte sine tellinger i 1991. Et hestehode foran Shania Twains «Come On Over».

Enkelte vil også hevde at plata sendte thrashmetalsjangeren, i dens daværende form, i graven.

At utgivelsen var et veiskille både for Metallicas karriere og thrashmetalsjangeren er det ingen tvil om.

GJENNOMBRUDDSPLATE: «Metallica» fra 1991.
GJENNOMBRUDDSPLATE: «Metallica» fra 1991. Vis mer

Men det var nok flere samtidige elementer som førtetil den voldsomme omveltningen Metallica og en kollektiv metalscene opplevde på begynnelsen av 90-tallet. Hva var det egentlig som skjedde?

Opp fra undergrunnen Heavy metal hadde gjennom hele 80-tallet på mange måter vært verdens største undergrunnsfenomen. Band som Iron Maiden og Judas Priest spilte for proppfulle arenaer verden over og solgte millioner av plater. Men media brydde seg fint lite om disse lær- og spandekskledde britene.

I USA var det hårmetalen som regjerte, og selv om band som Mötley Crüe og Poison fikk mye presse som følge av sine mildt sagt utagerende livsstil, var det langt fram til aksept i mainstreamen.

80-tall ble til 90-tall og det var flere ting som tydet på at et paradigmeskifte var underveis. Nye strømninger i byer som Seattle begynte for alvor å forme seg, og alternativrockere som Red Hot Chili Peppers tok sjumilssteg mot stjernehimmelen med sin nye plate «Blood Sugar Sex Magic».

Tendensen var klar: Folk var lei det overdådige, staffasje og virkelighetsfjerne tekster. Det handlet om å dra det hele ned på bakkenivå og snakke om det som skjedde her og nå.

Redde for å stagnere På sidelinjen sto Metallica og iakttok det hele. Trommeslager Lars Ulrich ante uråd. «...And Justice For All» fra 1988 var dratt til det ekstreme i kompleksearrangementer og riff.

— Vi var livredde for å stagnere. Det hersket et status quo-element i scenen som rett og slett ikke var noe for oss, forklarte han i programserien «Tungrockens historie» som ble vist på NRK i vinter.

Inspirert av Mötley Crües bombastisklydende «Dr. Feelgood», oppsøkte Metallica-sanger og gitarist, James Hetfield, Mötley Crüe-produsent Bob Rock og fortalte at han ville skrive sanger som betydde noe, noe som folk kunne identifisere seg med og kjenne seg igjen i.

Undring og avsky Jeg husker fremdeles den augustdagen i 1991 jeg trasket inn på Imerslund Musikk nederst på Karl Johan og bladde meg fram til Metallicas siste. Undringen var på det tidspunktet større enn begeistringen.

Omslaget var helt svart, man bare vagt kunne skimte den karakteristiske Metallica-logoen øverst til venstre og konturene av en slange inspirert av Gadsden-flagget nederst til høyre.

Legger man litt godvilje til, kveiler slangen seg på en måte som gjør at den danner tre sekstall — et forførende symbol i heavy metal-terminologien.

Dette var vel det eneste som virket å være ved det normale på Metallicas femte plate.

Singelen «Enter Sandman» hadde allerede snurret på radio i noen uker og meningen var svært delt.

En ting var i alle fall sikkert, denne groovebaserte, og i thrashsammenheng, uhørt rocka låten var milevis unna de langstrakte og komplekse låtene som var toneangivende på San Francisco-bandets tidligere utgivelser.

Balladesjokk Selv om Metallica ikke hadde gått av veien for å inkludere sanger av mer lavmælt karakter på sine gamle plater, var balladeinnslagene «The Unforgiven» og især «Nothing Else Matters» langt inn i det radiovennlige farvann. Gamle entusiaster var sjokkerte og vantro.

De som fortsatt hadde et snev av håp, måtte skuffende konstatere, etter endt gjennomlytting, at uroen de hadde fornemmet etter førstesingelen «Enter Sandman» ikke bare var et blaff.

Heftige taktskifter, rullende basstrommer og de sedvanlige rifforgiene var byttet ut med kontante og økonomiske riff, enkelt komp og rene vers/refreng-låter.

Plutselig fant man horder av folki Metallica-trøyer som ikke hadde begrep om metal og thrash som fenomen.

Siden den dagen har debatten rast uavbrutt om Metallica her konverterte til pengekåte posører.

Sell-out eller vågalt? Men hva kan man egentlig si om dette heftige debatterte og udiskutabelt, megasuksessfulle, verket knappe 20 år etter?

Enhver kyndig rockentusiast vil nok nå kunne enes om at låtmaterialet isolert sett er uhyre sterkt og at albumet er gjennomført til fingerspissene. Man kan gjerne argumentere med at Metallica var feige som valgte en mer publikumsvennlig tilnærming, framfor å ta sin patenterte thrashmetal enda lenger inn i progressivt lende.

Samtidig kan man snu argumentet på hodet: ville ikke mer av det samme vært lite vågalt og utfordrende?

Selv om man skriver låter som kan egne seg for radiospilling, er det ingen garantier for suksess.

Faren for at Metallica ville miste sine gamle fans, uten noen garantier for å vinne nye, var absolutt overhengende.

Vanskelig tid I tidligere nevnte program «Tungrockens historie» innrømmer Exodus-gitarist Gary Holt at det var en vanskelig tid.

— Vi tenkte at om vi følger i fotsporene til Metallica, får vi kanskje samme karrierebane.

I OSLO I 2009: James Hetfield i Oslo Spektrum. Foto: Hans Arne Vedlog/ Dagbladet
I OSLO I 2009: James Hetfield i Oslo Spektrum. Foto: Hans Arne Vedlog/ Dagbladet Vis mer

De færreste kom dit. Det nærmeste man kom var nok den forsmådde eks-Metallica-gitaristen, Dave Mustaines Megadeth, som klatret til 2. plass på Billboards albumliste med «Countdown to Extinction» i 1992.

Redselen for stagnasjon Mest av alt demonstrerte «Metallica» den rastløsheten som hele veien har preget bandet — redselen for å stagnere, og trangen til å utforske grensene.

Noen ganger treffer de blink, andre ganger går på snørra så det holder.

Dette er et trekk som har fulgt bandet på deres vei de siste 20 åra.

I 2008 jublet mange gamle fans da bandet endelig så ut til å ta sin thrasharv på alvor igjen med «Death Magnetic», et album som mange mente var et stort steg i riktig retning.

I OSLO I 2009: Kirk Hammett i Oslo Spektrum. Foto: Hans Arne Vedlog/ Dagbladet
I OSLO I 2009: Kirk Hammett i Oslo Spektrum. Foto: Hans Arne Vedlog/ Dagbladet Vis mer

Og som et slags vitnesbyrd om at de fremdeles har metalblod i årene og som en feiring av røttene, tok de med seg de resterende tre bandene av det som blir omtalt som De fire store innen thrash metal — Slayer, Megadeth og Anthrax — ut på stadionturné. Repertoaret var hovedsakelig dominert av 80-tallskatalogen som definerte den klassiskethrashen slik vi kjenner den i dag.

Underfundige sirkler Det påfølgende året har Metallica gitt ut en unisont slaktet samarbeidsplate med Lou Reed, og skrapt sammen sin egen favorittfestival med indiehelter som The Gaslight Anthem og Arctic Monkeys.

I kveld er det plata som tok luven av thrashens gullalder som skal feires.Metallicas karriere beveger segi underfundige sirkler.

Det må undrende fans bare lære seg å leve med. Metallica vil ubekymret ture videre på sine egne premisser med alt det vil medføre av tenners gnissel og ekstatiske jubelbrøl.

I OSLO I 2009: Lars Ulrich i Oslo Spektrum. Foto: Hans Arne Vedlog/ Dagbladet
I OSLO I 2009: Lars Ulrich i Oslo Spektrum. Foto: Hans Arne Vedlog/ Dagbladet Vis mer
I OSLO I 2009: James Hetfield i Oslo Spektrum. Foto: Hans Arne Vedlog/ Dagbladet
I OSLO I 2009: James Hetfield i Oslo Spektrum. Foto: Hans Arne Vedlog/ Dagbladet Vis mer