Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Dracula» på Netflix

Denne vampyren suger

Skaperne av «Sherlock» klarer ikke å gjenta sin egen suksessoppskrift med «Dracula».

BLODTØRSTIG: Den danske skuespilleren Claes Bang har hovedrollen som Dracula i Netflix' nye serie om den legendariske vampyren. Video: Netflix Vis mer

TV: Steven Moffat og Mark Gatiss er ikke redd for å sette tenna i det man skulle tro var tappet og uttømt kildemateriale, i håp om å gi det nytt liv.

Tydeligvis ikke tilfreds med å stå bak Benedict Cumberbatch-versjonen av «Sherlock», en av de mer populære og nyskapende versjonene av verdens mest filmatiserte fiksjonsmenneske, tørster de etter nytt, gammelt blod.

«Dracula»

3 1 6

Drama/skrekk

4. januar
Beskrivelse:

Nyinnspilling i tre deler av den gamle vampyrklassikeren, fra skaperne av «Sherlock».

Kanal:

Netflix

«Jeg var fristet til å rope ut «er det kødd?» til tv-skjermen.»
Se alle anmeldelser

Denne vinteren har de derfor kastet seg over den suverent mest filmatiserte fiksjonsfiguren noensinne, selveste sjefsvampyren grev Dracula.

(Den stakkars blodsugeren kvalifiserer visst ikke som menneske grunnet sin kronisk udøde tilstand. Han har opp mot 300 filmatiseringer, mot mesterdetektivens 250+. Vær så god, tilhengere av unyttige funfacts.)

Nonner og adelsmenn

Vampyrhistorier går visst aldri av moten, og kan alltid skifte ham til å passe vår moderne tid. En nyinnspilling av Bram Stokers bok fra 1897 er derfor aldri en dårlig idé.

Men etter å ha sett første av totalt tre halvannentimes episoder, er det lite som tyder på at vi har en vital og vellykket, moderne klassiker av «Sherlock»-kaliber foran oss.

Serien er tålelig lojal mot originalhistorien, men tar seg også en del friheter, uten at det er noe galt i det. Rammen for første episode er beretningen til den dypt plagede, erkebritiske juristen Jonathan Harker (John Heffernan), som har dratt til Transilvania for å hjelpe en eksentrisk, østeuropeisk adelsmann med å kjøpe noen London-eiendommer.

STEMNING I STUA: Juristen Jonathan Harker (John Heffernan) på besøk hos grev Dracula (Claes Bang). Foto: Netflix
STEMNING I STUA: Juristen Jonathan Harker (John Heffernan) på besøk hos grev Dracula (Claes Bang). Foto: Netflix Vis mer

Nå er han tatt inn av et nonnekloster, en skygge av den han var da han ankom fra London, hårløs, gusten, med tomme øyne, og verkende sår i fjeset.

Han forteller om sitt traumatiske opphold på Draculas slott til søster Agatha (Dolly Wells), som åpenbart har en sterk fascinasjon for det okkulte mørket den onde greven representerer. Alt vel så langt, og spesielt Agatha er en uventet og underholdende vri som tilfører nye lag til historien.

Tulleaksent

Men så går det utforbakke.

I flashback møter vi omsider Dracula, i det som vanligvis skal være historiens høydepunkt. I stedet var jeg fristet til å rope ut «er det kødd?» til tv-skjermen.

Eller i hvert fall revurdere om jeg hadde misforstått totalt hvilken sjanger denne serien siktet seg mot.

I Claes Bang (fra Ruben Östlunds gullpalmevinner «The Square») sin tolkning er nemlig en av film- og litteraturhistoriens mest fascinerende skurker redusert til en flåsete bølle, en parodi på seg selv.

Verst er det i førstescenen hans, der han i gammelmannssminke og med østeuropeisk tulleaksent ser ut som skurken fra «Ghostbusters 2», og høres ut som Tommy Wiseau i «The Room».

Det bedrer seg riktignok etter hvert som Harkers blod gjør greven både yngre og mer språkmektig, men ingenting av den farlige, sofistikerte sensualiteten til Gary Oldman («Bram Stoker’s Dracula» fra 1992) eller Christopher Lee er bevart, selv om Dracula, i yngre ham, ligner en del på sistnevnte.

Tanken var kanskje å gå for dyrisk, vulgær karisma i stedet, men i all hovedsak ender det som plumpt, ikke minst fordi det klossete manuset ikke mestrer balansegangen mellom ironisk, selvrefererende humor og genuin spenning og emosjonell patos som gjorde «Sherlock» så særegen.

Blunk-blunk

I stedet har hver eneste uraffinerte replikk fått en blunk-blunk dobbeltbunn av typen «I never drink... wine,» eller «there are no-one living in this castle», levert med minimal finesse, og maksimal overtydelighet. Jeg trodde ærlig talt sånt gikk av moten med Batman-filmene på nittitallet.

«Revisjonismen» er også så som så, foruten ovennevnte søster Agatha lefles det med homoerotikk mellom greven og Harker, men relativt bluferdig, og ikke noe vi ikke har sett før med mer finesse i for eksempel «En vampyrs bekjennelser».

Det skal sies at episoden tar seg opp, og har et par genuint spennende scener mot slutten, så det finnes kanskje håp for resten av serien.

Men enn så lenge, når svakhetene er så tydelige som de er, og serien ellers har så lite nytt å bringe til torgs, er det farlig fristende å si at denne Draculaen her suger, og ikke på en bra måte.

(Anmeldelsen er basert på den første av totalt tre episoder.)