TV-anmeldelse: «What We Do In The Shadows» på HBO

Denne vampyrserien er vårens store latterkule

Finnes det egentlig noe mer selvhøytidelig enn vampyrer?

VAMPYRKOLLEKTIV: Den latterlig pompøse gjengen i «What We Do In The Shadows» er dine nye favorittvampyrer, mener Dagbladets tv-anmelder. Video: HBO Vis mer

TV: Vi har alle vært der. Fjonget oss opp i vårt aller staseligste antrekk, og øvd i speilet på den ultimate kombinasjonen av iskaldt blikk og bakoverlent, men farlig positur. Aldri har vi sett mer mystiske og karismatiske ut. Men så kommer virkeligheten og gjør sitt, vinden ødelegger sveisen, antrekket mister fasongen, og det lidende tusenmetersblikket må vike for et blendende lysstoffrør eller gryende nys.

Å opprettholde en tidløs kulhet er en kunst forbeholdt øyeblikket. Mellom øyeblikkene kommer imidlertid hverdagen, og udødelige skapninger er forbannet med flere hverdager enn vi unner vår verste fiende.

«What We Do In The Shadows»

5 1 6

Tulledokusåpe

28. mars
Beskrivelse:

Tulledokumentar om hverdagslivet i et kollektiv fylt av udødelige vampyrer.

Kanal:

HBO

«Før du vet ordet av det er denne nye gjengen blitt favorittvampyrene dine.»
Se alle anmeldelser

Vampyrkollektiv

Dette er den briljant enkle og absurde observasjonen bak tulledokusåpen «What We Do In The Shadows», HBOs serieversjon av den new zealandske kultklassikeren med samme navn. Filmen blåste nytt, uhellig liv i mockumentary-sjangeren («This is Spinal Tap», «The Office») da den kom i 2014, og her som der følger vi hverdagslivet til et vampyrkollektiv fylt av de stusseligste blodsugerne du noensinne har møtt. Skjønt, de ville jo aldri i verden omtalt seg selv som stusselige, da hadde de jo ikke vært noe moro. Nei, her er livsløgn og pompøsitet slått sammen i skjønn, rasende festlig forening.

I kolllektivet, nå flyttet fra New Zealand til Staten Island, USA, bor den Grev Vlad Dracula-aktige høymiddelalder-vampyren Nandor The Relentless sammen med den mer barokke fattigmanns-Lestaten (altså Tom Cruise i «En Vampyrs Bekjennelser») Laszlo, og sistnevntes uhellige brud Nadja. Av en eller annen grunn lar de også energivampyren Colin bo med dem, som ikke har andre overnaturlige evner enn at han sakte suger livsgleden ut av alle han møter. De fleste arbeidsplasser har en sånn.

Nandor har forresten en dødelig tjener, den nusselig tålmodige Guillermo, hvis høyeste drøm er en dag å bli udødeliggjort av sin herre.

Hverdagsliv for udødelige

De korte episodene skildrer de flamboyante vampyrenes hverdag så prosasisk som overhodet mulig, i beste «The Office»- eller «Parks and Recreations»-stil. De svulstige leieboerne, fortsatt høy på gammel storhet, går i storkomisk klinsj med vår moderne, uglamorøse og egalitere verden, og den daglige mikrodriften av vampyrkollektivet med det den innebærer av husregler, mellomumenneskelige konflikter (med dertilhørende hvesing i fjeset på hverandre), praktisk avvikling av «half drunk bodies» (altså bokstavelig talt halvfulle – eller var det halvtomme? – husgjester), anskaffelse av jomfruer (den lokale live-rollespillklubben viser seg å være en utømmelige kilde), og ikke minst forsøk på å erobre Den Ikke-Lenger-Fullt-Så-Nye Verden, ett gatehjørne og bystyremøte av gangen.

Og sånn går nu nattan.

Fans av originalfilmen fra 2014 kan glede seg over at tonen til dens særegne regissør Taika Waititi («Thor: Ragnarok») er godt ivaretatt, all den tid han er både produsent for serien og har regi på første episode. I starten savner man kanskje både ham og daværende hovedrolleinnehaver Jemaine Clement («Flight of the Conchords») i ensemblet, men det er bare i et par minutter. Før du vet ordet av det er denne nye gjengen blitt favorittvampyrene dine. Dette er vårens store latterkule.

Hvis alt dette høres teit ut, så kan jeg bare bekrefte at det i høyeste grad er det, og sannsynligvis ikke noe for alle. Men samtidig er det hysterisk morsomt i sin lavmælte absurditet, og en bekreftelse på at beklemte sideblikk i kamera fortsatt maner frem latter, i hvert fall når de utføres av udødelige, pompøse vampyrer med akk, så menneskelige trekk.

Tulledokumentaren er på ingen måte død. Bare vandød.

(Anmeldelsen er basert på episode 1, 2 og – merkelig nok, 4.)