Det startet på beste vis. Allerede i 1989 fikk Denzel Washington en Oscar for beste birolle i «Glory», der han spilte en hissigpropp i et regiment av fargede soldater som ble dannet for å kjempe i den amerikanske borgerkrigen. Tre år seinere ble han nominert for hovedrollen i Spike Lees «Malcolm X», et tre timers biografisk epos om en av lederne i Nation of Islam og en svært innflytelsesrik folketaler som ble myrdet bare 39 år gammel. Men martyrrollen holdt ikke til å vinne den gjeve statuetten. Det gjorde det heller ikke da han etter ett års forberedelser i bokseringen trådte inn i rollen som Rubin «Hurricane» Carter, som satt fengslet i tjue år for et trippelmord han ikke hadde begått.

Så hva skal en stakkar finne på? Hva må til? Forventningene var store i forbindelse med «Hurricane». Endelig skulle vi få den første «svarte» Oscar for beste hovedrolle siden Sidney Poitier, som hadde fått den eneste hittil, for «Lilies in the Field» i 1963. Men det ville seg ikke slik. Var Hollywood ennå ikke klar for en ny svart hovedrolle-Oscar?

Og hva tenkte Delzel? Grunnen til at det er naturlig å spekulere, er selvsagt at han vant to år seinere – for å ha spilt en korrupt politimann som dreper for fote. Hvorfor valgte han denne rollen? Var det en fandenivoldsk handling, eller et kalkulert trekk for å se hva reaksjon ville bli? Denzel Washington, kjent for de «viktige» rollene, som brukte sin utstråling til å kjempe for rettferdighet og pirke i den amerikanske samvittigheten. Han var den verdige, den feilfrie og alltid like imponerende – han var sin generasjons Sidney Poitier. Likevel fikk han ikke den store anerkjennelsen før han valgte å spille en karismatisk skurk. Det er selvsagt fristende å anlegge et rasemessig perspektiv her, men vi kan også velge å hylle ham for en djevelsk imponerende prestasjon i «Training Day». Alonzo Harris er en overveldende karakter som synker stadig dypere ned i korrupsjon og vold og som liker at folk frykter ham, til og med de mest hardbarkete gjengene i Los Angeles. Og når vi snakker om forsinket anerkjennelse, finnes det folk som har vært utsatt for dårligere behandling enn Washington. En gigant som Al Pacino opplevde ikke Oscar-lykken før i åttende forsøk, for «Duften av kvinne», mens Martin Scorsese ble oversett mens han var på topp og vant sin første for «The Departed» (2007).