Denzel og Tony

Det startet på beste vis. Allerede i 1989 fikk Denzel Washington en Oscar for beste birolle i «Glory», der han spilte en hissigpropp i et regiment av fargede soldater som ble dannet for å kjempe i den amerikanske borgerkrigen. Tre år seinere ble han nominert for hovedrollen i Spike Lees «Malcolm X», et tre timers biografisk epos om en av lederne i Nation of Islam og en svært innflytelsesrik folketaler som ble myrdet bare 39 år gammel. Men martyrrollen holdt ikke til å vinne den gjeve statuetten. Det gjorde det heller ikke da han etter ett års forberedelser i bokseringen trådte inn i rollen som Rubin «Hurricane» Carter, som satt fengslet i tjue år for et trippelmord han ikke hadde begått.

Så hva skal en stakkar finne på? Hva må til? Forventningene var store i forbindelse med «Hurricane». Endelig skulle vi få den første «svarte» Oscar for beste hovedrolle siden Sidney Poitier, som hadde fått den eneste hittil, for «Lilies in the Field» i 1963. Men det ville seg ikke slik. Var Hollywood ennå ikke klar for en ny svart hovedrolle-Oscar?

Og hva tenkte Delzel? Grunnen til at det er naturlig å spekulere, er selvsagt at han vant to år seinere – for å ha spilt en korrupt politimann som dreper for fote. Hvorfor valgte han denne rollen? Var det en fandenivoldsk handling, eller et kalkulert trekk for å se hva reaksjon ville bli? Denzel Washington, kjent for de «viktige» rollene, som brukte sin utstråling til å kjempe for rettferdighet og pirke i den amerikanske samvittigheten. Han var den verdige, den feilfrie og alltid like imponerende – han var sin generasjons Sidney Poitier. Likevel fikk han ikke den store anerkjennelsen før han valgte å spille en karismatisk skurk. Det er selvsagt fristende å anlegge et rasemessig perspektiv her, men vi kan også velge å hylle ham for en djevelsk imponerende prestasjon i «Training Day». Alonzo Harris er en overveldende karakter som synker stadig dypere ned i korrupsjon og vold og som liker at folk frykter ham, til og med de mest hardbarkete gjengene i Los Angeles. Og når vi snakker om forsinket anerkjennelse, finnes det folk som har vært utsatt for dårligere behandling enn Washington. En gigant som Al Pacino opplevde ikke Oscar-lykken før i åttende forsøk, for «Duften av kvinne», mens Martin Scorsese ble oversett mens han var på topp og vant sin første for «The Departed» (2007).

Dessuten, hvis vi lurer på hvorfor Washington, etter å ha bygd seg opp som en tolker av historiske personer, valgte å bli kriminell, bør det nevnes at han ved flere anledninger har valgt bort biografiske roller. Han takket i løpet av 90-tallet nei til å spille både Martin Luther King og baseballstjernen Jackie Robinson. Hvorfor? Fordi han ikke ønsket å bli plassert i en bås. Det var bevisste valg, for å være fri til å velge mellom et større utvalg av roller.

I dag er Washington superstjerne og kan velge fritt. Det er da interessant å spørre seg hvorfor han stadig oftere velger å samarbeide med harrytassen Tony Scott. Men først litt biografisk snadder. Denzel ble født i 1954 og vokste opp i Mount Vernon, nord for Manhattan som det mellomste av tre barn. Faren var pinsevenn og predikant, mens moren drev skjønnhetssalong. Denzel var flink på skolen, men det gikk dårligere etter at foreldrene skilte seg. 14 år gamle Denzel havnet ofte i slåsskamper etter at faren flyttet. «I grew up on the streets. There was fear, and there was danger», sa han til britiske The Independent i 2004. «There were four of us who hung out together. And of the other three, let’s see, one died of AIDS from shooting up drugs, one was murdered and the other is doing 25-years-to-life in jail».

En handlekraftig mor sendte Denzel til en anerkjent privatskole og han kom deretter inn på Fordham University i Bronx. Her tok han en grad i journalistikk, men ble samtidig bitt av skuespillerbasillen og dro til San Francisco for å studere ved American Conservatory Theatre før han satte kursen mot Hollywood for å søke lykken, noe han for så vidt klarte i første forsøk, siden han fant sin kone Pauletta under innspillingen av tv-filmen «Wilma». De har fire voksne barn sammen.

Washington ble Dr. Philip Chandler i sykehusserien «St. Elsewhere» i 1982, en rolle han hadde i seks år. Richard Attenborough så ham i «St. Elsewhere» og tilbød ham rollen som Steve Biko i apartheiddramaet «Cry Freedom». Siden har han hatt en gradvis stigende stjernestatus gjennom blant andre «Philadephia», «The Pelican Brief», «Courage under Fire» og «Remember the Titans». Siden Florida-thrilleren «Out of Time» har han kunnet kreve 20 millioner dollar per film og magasinet Forbes meldte i 2007 at filmene hans i snitt har spilt inn 10 dollar for hver dollar Washington har fått betalt.

Men så var det dette med «kred». Hva kommer det av at en bevisst stjerne av Washingtons kaliber velger å samarbeide så tett med den bombastiske Tony Scott? Selv har jeg sans for Ridley Scotts onde tvillingbror (de er bare brødre) når han får det til å klaffe, på samme vis som jeg liker hårete amerikanske muskelbiler. Men han er ujevn, for å si det mildt. Washington og Scott samarbeidet første gang i «Crimson Tide» og deres neste prosjekt, «Man of Fire» (2004), er uten tvil det mest vellykkede. Scotts frenetiske effektmakeri gir historien et mytisk preg og resultatet er stilisert, men berører og underholder. «Déjà vu» (2006) er hjernespinn pakket inn i og nesten kvalt av dystre fargefiltre og digitale fiksfakserier. Moralen er: når Tony Scott mangler en god historie i bunn, er resultatet like mislykket som når en Mustang prøver å starte på soyaolje. Kommersielt sett var «Déjà vu» imidlertid en brukbar suksess og spilte inn 180 millioner dollar, mens «The Taking of Pelham 1-2-3», med Washington mot togkaprer John Travolta har vært en relativ skuffelse i USA.

Washington har tidligere sagt at han har regninger å betale og at dette delvis styrer hans valg av roller – en forklaring som ikke er lett å svelge. Dessuten kjeder han seg under opptak av actionscener, så hans valg av roller stemmer stadig dårligere overens med hans tidligere image. Nå er planene klare for en femte film med Tony Scott, «Unstoppable», enda en hektisk actionthriller på skinner, denne gangen et løpsk godstog. Denzel burde valgt den andre broren, noe «American Gangster» er et bevis på.

«The Taking of Pelham 1-2-3» har norsk premiere i dag.