Departementene som partisekretariater

Det går mot valgkamp, og politikernes ønske om synlighet gjør at byråkratene må levere stadig nye utspill. En mediestyrt dagsorden har endret spillereglene mellom politikk og administrasjon i departementene.

Mens politikken mer og mer preger forvaltningens arbeid, er det grunn til å minne om følgende: Departementene skal være faglige sekretariat for politisk ledelse, ikke et politisk sekretariat, og slett ikke et partis sekretariat. Embetsverket skal ikke gå på akkord med sin faglige uavhengighet, og har faktisk rett og plikt til å sette foten ned når politikken går ut over fagligheten. Beslutningene i departementene er blitt så komplekse og kunnskapsintensive, at den faglige forankringen er viktigere enn noen sinne.

Departementene er blitt mer politikerstyrte, men er det blitt flere politikere? I 1945 var det 15 politikere i departementene, og tallet har økt med 10 hvert tiår fram til i dag. I 1973 var det 34 politikere og 2.519 byråkrater, mens det i dag er 80 politikere og 4.123 byråkrater i departementene. Sagt på en annen måte, i 1973 var 1,3 % i departementene politisk tilsatte, i 2007 1,9 %. Det betyr at det i 1973 var 73 byråkrater per politiker, i 2007 er det 50 byråkrater per politiker i departementene. Noen departementer er oppsatt med flere politikere enn andre, i KRD er det 5 stk., som gir forholdstallet 1 politiker per 35. byråkrat.

Det har altså vært en svært moderat økning i antallet politikere de siste 50 årene. Det er ikke et økt antall politikere som har gjort departementene mer politikerstyrte og mer dominert av de kortsiktige dagsordener.

Kan det være det motsatte? Med så få politikere i departementene må hele embetsverket i større grad tenke politisk og opptre som reservepolitikere? Den nye medievirkeligheten gjør at politisk ledelse i departementene må ha døgnkontinuerlig beredskap, og være tilgjengelig for media fra tidlig morgen til sent på kvelden. Skal en liten politisk ledelse kunne fylle denne rollen, må embetsverket i større grad stille opp som håndtlangere i den dagsaktuelle og skiftende politiske nyhetshverdagen. Men synlighet på kort sikt, som politikerne er opptatt av, kan noen ganger skade saksområdet på lang sikt, som er embetsverkets primære anliggende. I disse valgkamptider er det mye usikkerhet om hvorvidt byråkratene kan og skal bidra med bakgrunnsmateriell i partipolitiske settinger. Regelen er klar, embetsverket skal ikke lage innlegg eller materiell som brukes i partipolitiske sammenhenger, men det er store gråsoner som ofte er vanskelige å finne ut av for den enkelte tjenestemann: Nesten alt det en statsråd gjør er politikk; et foredrag for NHO, LO eller miljøbevegelsen, defineres ikke som partipolitikk og embetsverket forventes å stille opp; men det er like fullt politikk det dreier seg om.

Det er på denne bakgrunn man må se fremveksten av departementenes informasjonsstaber. Her har det vært en stille revolusjon de senere år. På 70-tallet var det totalt ca 20 informasjonsmedarbeidere, de fleste var informasjonssjefer. For 10 år siden ble det opprettet egne informasjonsseksjoner i hvert departement, som til sammen talte rundt 70 informasjonsfolk. Det siste tiåret har sett en ytterligere vekst, og i 2007 har vi godt og vel 100 informasjonsmedarbeidere rundt om kring i departementene. Det har altså skjedd en femdobling av informasjonsstaben siden 70-tallet, en formidabel vekst i et system som er kjent for måtehold når det gjelder nye stillinger. Ingen av de nye informasjonsfolkene er formelt politisk tilsatte, selv om det ved en del ansettelser av kommunikasjonssjefer i senere tid har vært skjelet til deres politiske bakgrunn. Dette er i og for seg forståelig; jobbene krever god politisk teft og forstand, men problemet oppstår når det skjer et politisk regimeskifte: Da må nye politiske koster finne seg i å arve informasjonsfolk som de står politisk langt unna, og det oppstår lett en tillitskrise mellom en statsråd og en kommunikasjonssjef med helt forskjellige politiske ståsteder.

Veksten i informasjonsstabene har ført til en profesjonalisering av informasjonsarbeidet og en avlastning for embetsverket. Men enkelte informasjonsfolk har misforstått sin oppgave, og har nærmest monopolisert kontakten med media. Regelen er at journalister skal kunne snakke med embetsverket om fakta og faglige ting, og normal prosedyre er at embetsverket orienterer politisk ledelse om at de er blitt kontaktet av media. Det samme gjelder når direktoratene blir kontaktet av media. At embetsverket på denne måten bidrar med faktaopplysninger gjør at journalistene får bedre grunnlag for sine artikler og det styrker den opplyste nyhetsformidlingen. Samtidig er det politisk ledelse som skal håndtere alle henvendelser fra media om politiske spørsmål og om fremdriften på saker under behandling. Det blir feil hvis informasjonsfolkene legger seg som et filter mellom departementene og media. Dette er folk som i utgangspunktet verken kan fag eller politikk, i hvert fall ikke fag. Informasjonsfolkenes fremste bidrag er å ta vare på politikernes synlighet eller angst for negativ presse.

Det kan virke paradoksalt, men skal departementene bli mindre politiske og mediestyrte, bør det tilsettes flere politikere i departementene. Det vil gjøre det lettere for embetsverket å konsentrere seg om de langsiktige oppgaver, om å utvikle bedre styringssystemer på lang sikt. Større kapasitet i de politiske funksjoner vil redusere sammenblandingen av politikk og administrasjon, og gjøre livet enklere for både politisk ledelse og embetsverket. I Sverige har man flere politikere i departementsledelsen - bl.a. som pressekontakter, en modell til etterfølgelse. Samtidig bør departementene bli mindre, og flere fagfunksjoner delegeres til direktoratene.

Det er på tide at vi får en ny forvaltningskommisjon som går opp nye grenser i forholdet mellom politikk og administrasjon. Dette bør være en passende utfordring for et Fornyingsdepartement som det ellers er lite å høre fra.

Enkelte informasjonsfolk har misforstått sin oppgave