FRONTFIGUR: Dave Gahan i Depeche Mode tok til slutt grep og snudde en nestentragedie til triumf. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
FRONTFIGUR: Dave Gahan i Depeche Mode tok til slutt grep og snudde en nestentragedie til triumf. Foto: Terje Bendiksby / NTB ScanpixVis mer

Depeche Mode lå lenge an til nesten strykkarakter, men så skjedde det noe

Svart feiring i Telenor Arena, skriver gjesteanmelder Tore Renberg.

KONSERT:  Jeg er massiv Depeche Mode-fan. Jeg har fulgt dem siden 1986, da de slapp karrieredefinerende «Black Celebration». Jeg har sett DM live fire ganger og vet hva de kan prestere på en scene.

De har en av verdens beste vokalister i Dave Gahan, både i stemme og karisma. De har en fanskare som elsker dem med reservasjonsløs hengivenhet. De har en låtrekke med dryler på dryler. På sitt beste er de i verdensklasse.

Jeg så dem 28. mai i London. Hjemmebanejubel, tidlig i turneen. På 02 Arena underpresterte alt annet enn evig-vitale Gahan.  Lyden var dronete, Gore var fjern og Fletch usynlig. Videoproduksjonen luktet billig.

Sur desemberkveld Drøyt 70 giger senere gjester DM Norge. Jeg er spent på om det løfter seg fra London, og om de har slanket mengden låter fra det nye albumet, «Delta Machine», et av bandets svakeste.

Det er en sur desemberkveld i hovedstaden. Drøyt 10.000 tretti- og førti-somethings har tatt turen for å se et band jeg tipper de fleste ble forelska i på midten av 80-tallet eller ved mesterverket «Violator» fra 1990.

Det er sikkert like vanskelig for dem som for meg å svelge at dette ikke er en perfekt kveld. Men DM kan komponere en sterkere setliste enn dette. De kan stille med bedre visuelt show.

Vi forventer noe innovativt når vi møter DM, men her er ikke spaden stukket dypt nok i jorda.

Sterk billigfølelse DM fortjener også bedre rammer. Det er ikke bare «Delta Machine» som arbeider mot dem, men også Telenor Arena. Billigfølelsen er sterk på Fornebu. Lyden er ofte grøtete og ubalansert og skjemmer et så veldefinert og lagdelt band.

Lenge lurte jeg på om jeg måtte trille en toer for et av mine favorittband. Den første timen hadde få høydepunkt. Det var det ene halvinspirerte midtemponummeret etter det andre, og de beste låtene ble ødelagt av grøtlyd.

Men så.

Brått sto bandet vårt på scenen. Brått regnet det diamanter. Klassikeren «Behind the Wheel» slo ut i hallen og snudde konserten. Plutselig var lyden definert. Plutselig var bandet i flammer. Det samme var hallen. Og det samme var hjertene våre.
Skitten og mørk og dragende elektro. Dunkle følelser. Erotikk og sleaze. Frigjøringen.

Dette er et av verdens beste band. Dette er bandet vi elsker.

Herfra og ut var det en knallsterk konsert hvor Gahan skinner som den elektroguden han er. En råflott versjon av «A Pain That I´m Used» to, råskinnet «A Question of Time», vidundervakre «Enjoy the Silene», elektroblues-slageren «Personal Jesus», oldtimeren «Just Can´t Get Enough», og selvsagt den store finalen: «Never Let Me Down Again».

Tilgivelsen
Sorri, bandet mitt, for at jeg har skrevet stygt om dere.

Jeg mener det egentlig ikke.

Blir bare så utrolig skuffa, liksom.

Skal aldri gjøre det igjen. Lover.

Vi bare glemmer den første timen der.

Alt er tilgitt.

Vi trenger Depeche Mode.

Vi trenger svart feiring.

GJESTEANMELDER: Forfatter Tore Renberg.
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
GJESTEANMELDER: Forfatter Tore Renberg. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix Vis mer