Depp mot langdryg djevel

Roman Polanski-filmen "Den niende porten" er en likegyldig og ganske dum djeveljakt.

Når Roman Polanski nå melder seg igjen, er det atter en gang i selskap med djevelen. Og Johnny Depp, den evig reisende i rollenes annerledesland.

Hadde ikke Polanski hatt Depp, ville «Den niende porten» fortont seg som rene skjærsilden. Mannen har en egen evne til å puste liv i sære, obskure karakterer. Men heller ikke han kan redde Roman fra å havne i dumhetens bunnløse dyp.

Polanski har tatt Arturo Peréz-Revertes roman «Dumas-klubben», gitt blanke i vesentlige deler av intrigen og konsentrerer seg om romanens lettfatteligste del: jakten på en gammel bok, som gir interesserte oppskriften til kontakt med satan. Bokjegeren Dean Corsos jobb er å finne de tre gjenværende eksemplarene og undersøke ektheten. En demonisk anlagt enke (Lena Olin) og et mystisk pikebarn (Emmanuelle Seigner) blander seg inn.

Romanens intrikate og absolutt litterære komplott må nok forenkles på film. Men en likegyldig spenningsfilm er vel knapt verdt bryet. Depps Corso er god nok, der han slåss tappert mot tam dramaturgi. Ingen kan likevel skjule et flammehav av billig idioti den siste halvtimen. Altfor langt også.

Johnny Depp i Polanskis siste film.