Depressivt øs

Taiwans bidrag til filmserien om det nye årtusenet er ikke akkurat mentalt helsebringende. I en verden av forfall og oppløsning forholder to mennesker seg til et hull og stadig øsende regn.

Hullet befinner seg i den enes gulv og den andres tak. Ovenpå, i en deprimerende boligblokk, sitter han (Lee Kang-Sheng) og drikker seg full. I etasjen under samler kvinnen (Yang Kuei-Mei) dopapir og drømmer seg vekk i glamorøse 50-tallsfantasier. Det regner og det regner. Vi er i et Taiwan på sammenbruddets rand, sosiale systemer og nettverk er nær ikke-eksisterende, et mystisk virus hjemsøker folk og får dem til å sky lyset.

Ikke at det fins. Tsai Ming Liangs prisbelønte film flagger mer enn noe mangelen på håp. Vi bivåner to personers hjelpeløse forsøk på kommunikasjon gjennom hullet, og skal vi tro et intervju med regissøren, mener han at moderne mennesker ikke vet hvordan de skal kommunisere.

Mot dette kan mangt innvendes, men Tsai har nå rett til sitt standpunkt, og hans manus er originalt. Et stykke på vei er det også fascinerende i sin annerledeshet og i sin konsekvente holdning til grunnideen.

Deretter blir konsekvensen enerverende, regnet truer med å ta rotta på også den som ser, og de hyppige fantasisekvensene ter seg som et maniert forsøk på å få med flest mulig av regissørens favorittsanger fra 40 år tilbake.

De er ikke engang spesielt gode.