OPPVEKST:  Verdens nest største flyktningeleir heter Zaatari og ligger nord i Jordan. Her bor opp mot hundre tusen syriske flyktninger, over halvparten av dem barn under 18 år.
Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
OPPVEKST: Verdens nest største flyktningeleir heter Zaatari og ligger nord i Jordan. Her bor opp mot hundre tusen syriske flyktninger, over halvparten av dem barn under 18 år. Foto: Tomm W. Christiansen / DagbladetVis mer

Der flyktningene er

Hvis det hadde vært realistisk bare å hjelpe dem der de er, kunne det vært en god idé, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

I dag starter kampen på Stortinget om hvor mange syriske kvoteflyktninger Norge skal ta imot. Tilsynelatende er avstanden mellom regjeringen og flertallet uoverkommelig. Regjeringen vil hjelpe flyktningene «der de er», mens et flertall ønsker at Norge skal ta imot 10000 flyktninger i løpet av de neste to åra. Det utgjør Norges andel av antallet FNs høykommissær for flyktninger har bedt Europa ta imot for å lette presset på sprengte flyktningleirer i nærområdene.

Norge er relativt sett blant dem som tar imot flest flyktninger takket være krav fra regjeringens samarbeidspartnere, Venstre og KrF, men konkurransen er ikke hard på den lista som suverent toppes av Sverige. Da Ap på sitt landsmøte, til manges overraskelse, vedtok at Norge bør ta imot 10000 kvoteflyktninger, var det med ett flertall for å komme FN ytterligere i møte i en ekstraordinær situasjon..

Det er likevel ikke sikkert at målet dermed innfris. Både Ap og sentrumskameratene har tatt forbehold om kapasitet i kommunene og sier at tallet ikke er hogget i stein. Hvor stor dugnadsånden er, vil vise seg når Solveig Horne i neste uke har svaret fra kommunene. Selv om Horne tidligere har hatt gode overtalelsesevner når det gjelder bosetting, er det ikke gitt at svaret er positivt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uenigheten handler selvfølgelig om ulike ståsted i asyl- og flyktningpolitikken, hvor Frp er mest restriktiv. Regjeringen unngikk med nød og neppe at Frp’s landsmøte vedtok et absolutt nei til å ta imot flere kvoteflyktninger. De fleste er enige om at Norge skal hjelpe med betydelige summer, materiell og personell, men ulik politikk bidrar til ulike syn på hva som er den beste og mest effektive hjelpen.

Regjeringen hevder at man får mer igjen for pengene i nærområdene og dermed kan hjelpe flere. Flertallet mener man må gjøre begge deler, men at det er helt nødvendig å dele byrden for å gjøre det mulig å håndtere den ekstreme flyktningsituasjonen i regionen, hvor borgerkrigen har drevet ti millioner syrere på flukt. I overfylte leire i Libanon, Tyrkia og Jordan skorter det på grunnleggende infrastruktur som vann og strøm, for ikke å snakke om medisinsk hjelp. Over halvparten av beboerne er barn under 18 år som vokser opp under brutale forhold og uten stort framtidshåp. Av smertelig erfaring, vet vi at det kan ha vidtrekkende konsekvenser på lengre sikt.

Like prekær er situasjonen i Middelhavet, hvor rekordmange flyktninger er ventet å krysse over de neste månedene. En av ti vil omkomme underveis til kontinentet som ikke vil ha dem. Det sier mye om hva de flykter fra når de likevel tar sjansen.

Flyktningstrømmen forteller at det ikke bare er å hjelpe dem der de er. Mange er allerede langt hjemmefra og på vei til Europa, hvor en stor andel vil ha krav på beskyttelse, eller vil være umulig å returnere. Økningen i antall båtflyktninger de seinere åra, skyldes i hovedsak krigen i Syria og dels et brutalt regime i Eritrea. En del er også på flukt fra fattigdom, men de utgjør et mindretall.

EU har tatt noen famlende grep og vil nå aksjonere mot menneskesmuglerne med våpen og makt. Det er også planer om å opprette et flyktningmottak i Nord-Afrika for dem som blir reddet på havet, og hvor man kan sortere ut dem som ikke har et rettmessig beskyttelsesbehov. Hvis det overhodet lar seg realisere juridisk og praktisk, vil det uansett være mange som har krav på beskyttelse. EU ønsker derfor å fordele byrden landene imellom målt etter BNP, befolkning, arbeidsledighet og hvor mange de har tatt imot tidligere. Det eneste som er sikkert er at Europa vil måtte ta imot flere flyktninger. Å hjelpe bare der de er, hvor nå det måtte være, anses som helt urealistisk.

Så er også spørsmålet hvem man skal hjelpe. Norge har tidligere lagt vekt på integrering, slik man så i asylbarnsaken, hvor enkelte barn blir plukket ut på grunnlag av hvor lenge de har oppholdt seg i Norge. Men hvis målet virkelig er å lette på situasjonen i nærområdene, burde man prioritere mennesker som ikke får hjelp der de er, for eksempel medisinsk behandling.

Det er i det hele tatt ingen enkle svar på det som er blitt kalt den største humanitære katastrofen siden annen verdenskrig, men utgangspunktet for å finne svar må være realisme. Det er gjerne politikere som vil hjelpe der de er, som påberoper seg å være realister, mens motparten beskyldes for å være styrt av følelser.

Mon tro om det ikke er omvendt?