HVERDAGSLIV:  Tre barn skuer utover Kabul. «Mediebildet fra Afghanistan gir ofte et altfor politisert bilde av en hverdag som i bunn og grunn er alt annet enn politisk for mange,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Roberto Schmidt/AFP/Scanpix
HVERDAGSLIV: Tre barn skuer utover Kabul. «Mediebildet fra Afghanistan gir ofte et altfor politisert bilde av en hverdag som i bunn og grunn er alt annet enn politisk for mange,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Roberto Schmidt/AFP/ScanpixVis mer

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Hvordan kan den afghanske småbarnsfaren ta stilling til om det er Taliban eller Karzai-regjeringen som er verst, når ingen av dem har klart å tilby han og hans familie et bedre liv?

I juni i fjor kjørte jeg strekningen Kabul-Kandahar sammen med min mor. Vi måtte stoppe opptil flere ganger i løpet av turen. Første gangen på grunn av røyken som steg opp fra asfalten, der det noen timer før hadde gått av en veibombe. Langs veikanten stod det en godt voksen mann med en tralle full av popcorn. Med et vennlig smil kom han bort til bilen og spurte om vi ville kjøpe popcorn. Vi kjøpte nesten hele tralla og jeg benyttet samtidig anledningen til å stille noen spørsmål.

I landsbyen hans hadde det meste vært ved det samme de siste hundre årene. Det var når han gikk ned til motorveien at han så asfalten. Og utlendingene. Jordhytten hans hadde ingen tv, barna ingen skoler å gå på. Mullah Omar og President Karzai var begge like fjerne fra denne popcornselgerens virkelighet.

Lengre ned i veien ble vi tvunget til å stoppe nok en gang. En amerikansk militærkolonne skulle forbi. Vi ble stående sammen med 400 andre biler og busser stappfulle med kvinner og barn i den stekende juni-varmen. Der ble vi stående over to timer. For første gang i løpet av alle mine opphold i Afghanistan forstod jeg frustrasjonen til vanlige afghanere som følte seg som gjester i eget land. Dette til tross for at jeg selv har kjørt rundt i lignende kolonner.

Afghanistan er et land med like mange realiteter og nyanser som det er mennesker. Historiene jeg gjengir er noen få eksempler. Derfor er det viktig at det ikke trekkes forhastede konklusjoner basert på det lille vi selv ser. Hvordan den ti år lange militære og sivile tilstedeværelsen blir oppfattet av afghanere avhenger av mange faktorer. Det kan være alt fra nattlige militære raid gjennomført av amerikanske soldater i sør, til dårlig salg av epler på markedet i nord. Det afghanske humøret er like uforutsigbart som den norske sommeren.

I løpet av ti-års perioden med NATOs tilstedeværelse i Afghanistan har vi sett utallige redegjørelser og analyser om situasjonen og utviklingen i Afghanistan. Generaler har blitt byttet ut, strategier fornyet. Årlig arrangeres det internasjonale konferanser med Afghanistan som tema, sist i Bonn i desember. Det vises til fruktbare samtaler mellom vestlige statsledere. Men hvor blir det av stemmene til den vanlige afghaner? Ikke til afghanske politikere, forretningsmenn eller internasjonale bistandsarbeidere, men til den afghanske småbarnsfaren som forsørger sine syv barn og to koner.

Hvordan kan han ta stilling til om det er Taliban eller Karzai-regjeringen som er verst, når ingen av dem har klart å tilby han og hans familie et bedre liv? Hvis småbarnsfaren i tillegg bor på landsbygda, der det ryktes at myndighetene vil frigjøre kvinnene, der arbeidsmulighetene mangler og der nærmeste helseklinikk ligger timer unna, blir sjansen for at han støtter Taliban mye større hvis de faktisk kommer opp med løsninger på de utfordringer han møter daglig. Da hjelper det lite at Bonn-konferansen blir omtalt som en kjempesuksess av internasjonale statsoverhoder. Internasjonale vedtak som i Bonn bidrar i for liten grad til sosial og økonomisk utvikling for den jevne afganer.

ANNET FOKUS: «Nyheten som hadde tatt hele verden med storm, ble til min store overraskelse mottatt med likegyldighet av afghanere,» skriver Ayesha Wolasmal om beskjeden om at Bin Laden var drept.
ANNET FOKUS: «Nyheten som hadde tatt hele verden med storm, ble til min store overraskelse mottatt med likegyldighet av afghanere,» skriver Ayesha Wolasmal om beskjeden om at Bin Laden var drept. Vis mer

Utdanning er nøkkelen til utvikling, derfor må afghanske myndigheter satse alt de kan på utdanning og folkeopplysning. Først og fremst der behovet er størst, landsbygda. En av de største utfordringene i Afghanistan er at regjeringens kontroll utenfor Kabul er begrenset. At Afghanistan i tillegg topper statistikken over land med høyest korrupsjon, gjør ikke situasjonen enklere. Til tross titalls milliarder kroner i bistand årlig blir ikke befolkningens behov ivaretatt, noe som igjen skaper stor misnøye i befolkningen.

I mai i fjor våknet jeg på et gjestehus i Kabul til nyheten om Osama Bin Ladens død. Tanken på at jeg hadde sovet meg gjennom en historisk natt som denne var overveldende. Jeg var spent på afghanernes reaksjon og tok meg ut i gatene for å lodde stemningen blant den vanlige kvinne og mann på gata. Nyheten som hadde tatt hele verden med storm, ble til min store overraskelse mottatt med likegyldighet av afghanere.

- Åh, er han død, har han ikke vært død ganske lenge da? Vi har vært på universitetet. Kanskje det bare er et rykte. Jaja, det spiller ikke noe rolle heller.

Dette var reaksjonene fra de to universitetsstudentene. Jentene var mer opptatt av å snakke om kjolen de nettopp hadde sett i butikkvinduet. Hvorfor? Jo, fordi hverdagen deres består av de små tingene. Den afghanske storbyjenta vil heller drikke en ferskpresset gulrotjuice og småprate med venninner om siste episode i en indisk såpserie enn å google frem siste nytt om menneskerettigheter.

Det internasjonale samfunnet utkjemper en krig i Afghanistan. Det vet ikke minst pårørende her hjemme som har sine sønner og døtre i tjeneste i Afghanistan. Men for mange afghanere, som ikke er vant til noe annet, har krig blitt hverdagen. Den har vart i mer enn tredve år, men med forskjellige aktører.

Selv om jenter til en viss grad får mulighet til å gå på skole, kvinner får stemme og antall kvinner i politikken øker, er det fremdeles en lang vei å gå før Afghanistan blir et land der kvinner får styrket sin posisjon både i og utenfor hjemmet. Dette er verken Jonas Gahr Støre eller Espen Barth Eides oppgave, men en prosess som må prioriteres av afghanske myndigheter. Det er kun da man vil se en reell endring i kvinners situasjon. Afghanske myndigheter må også sørge for at en fremtidig fredsavtale med Taliban ikke skjer på bekostning av afghanske kvinners rettigheter. De rettighetene de har vunnet kan og må ikke forhandles bort. Det er kvinnene som har lidelsene under Taliban friskest i minne.

Mediebildet og skildringer fra Afghanistan gir ofte et altfor politisert bilde av en hverdag som i bunn og grunn er alt annet enn politisk for mange. Det handler om å overleve og finne muligheter til et verdig liv. Mange unge jenter jeg har møtt i Kabul har beskrevet klåfingrede menn på bussholdeplassen, på torget og i bazarene som en større utfordring enn Taliban.

23 år gamle Farishta en av medarbeiderne på gjestehuset der jeg bodde delte sine triks med meg før jeg skulle ut å rusle rundt i Kabuls gater. Tipset lød som følger: «Fyll vesken din med store steiner. Skulle du bli antastet er det bare å slå til dusten med vesken din.»

Tiden er moden for en mer samstemt og målrettet innsats i Afghanistan. Verdenssamfunnet har gjennom en rekke avtaler forpliktet seg til å støtte afghanske myndigheter i årene som kommer, selv etter at de militære styrkene er trukket ut i 2014. Hovedansvaret for den videre utviklingen hviler på afghanske skuldre. Både når det gjelder sikkerhet og politisk stabilitet. Afghanerne må selv bygge landet sakte, men sikkert.

Første steg i riktig retning er å få til en politisk fredsløsning som vil fungere på sikt . Åpningen av Talibans kontorer i Doha er et lyspunkt på veien mot en politisk løsning til det beste for hele den afghanske befolkningen. Når den politiske maktkampen blir løst og kompromissenes tid kommer vil mange av de utfordringene Afghanistan står overfor i dag bli enklere å håndtere.

Ayesha Wolasmal har tjenestegjort som norsk soldat i Afghanistan, og arbeidet ved den norske ambassaden i Kabul. Hun er frilansjournalist og skrevet fra Afghanistan, Pakistan og Libya.