KOMMENTARER

Litteratur og nasjonsbygging

Der ingen snakker samme språk

Ukraina får kritikk for aggressiv språkpolitikk. Det bør landet være forsiktig med. Språklig sett er Ukraina spesielt sårbart.

UKRAINSK FORFTTER: Men skrev på russisk. Nikolaj Gogol 1809-52. Portrett av F.A. Møller fra 1841. Foto: NTB / Scanpix
UKRAINSK FORFTTER: Men skrev på russisk. Nikolaj Gogol 1809-52. Portrett av F.A. Møller fra 1841. Foto: NTB / Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Den fremste intellektuelle dissidenten i det en gang «kommunistiske» Øst-Europa, Václav Havel - mannen det er Nobelkomiteens største unnlatelsessynd og ikke ha gitt fredsprisen, og fred være med hans rastløst kjederøykende minne - sa en gang:

- Vi er bare ti millioner tsjekkere. Og det vet vi veldig godt.

Det forfatteren Havel mente var at som et lite språksamfunn i Europa, måtte tsjekkerne ta vare på, og dyrke språket sitt. Det sa han i rollen som nasjonsbyggende president, og ikke som skrivende dissident. For språk er avgjørende som nasjonal markør, det er nasjonenes lim. Det vet man ikke minst i Tsjekkia, der det dominerende språket i hovedstaden Praha for 100 år siden var tysk, og ikke tsjekkisk.

Og man vet det i Ukraina, der russisk var det totalt dominerende språket i hovedstaden Kiev for 100 år siden, og der det ennå snakkes like mye russisk som ukrainsk i byens sentrum. Det var derfor kontroversielt da president Petro Porosjenko i slutten av september skrev under på en lov der bare ukrainsk skal være undervisningsspråket etter 5. klasse.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.