UKRAINSK FORFTTER: Men skrev på russisk. Nikolaj Gogol 1809-52. Portrett av F.A. Møller fra 1841. Foto: NTB / Scanpix
UKRAINSK FORFTTER: Men skrev på russisk. Nikolaj Gogol 1809-52. Portrett av F.A. Møller fra 1841. Foto: NTB / ScanpixVis mer

Litteratur og nasjonsbygging

Der ingen snakker samme språk

Ukraina får kritikk for aggressiv språkpolitikk. Det bør landet være forsiktig med. Språklig sett er Ukraina spesielt sårbart.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Den fremste intellektuelle dissidenten i det en gang «kommunistiske» Øst-Europa, Václav Havel - mannen det er Nobelkomiteens største unnlatelsessynd og ikke ha gitt fredsprisen, og fred være med hans rastløst kjederøykende minne - sa en gang:

- Vi er bare ti millioner tsjekkere. Og det vet vi veldig godt.

Det forfatteren Havel mente var at som et lite språksamfunn i Europa, måtte tsjekkerne ta vare på, og dyrke språket sitt. Det sa han i rollen som nasjonsbyggende president, og ikke som skrivende dissident. For språk er avgjørende som nasjonal markør, det er nasjonenes lim. Det vet man ikke minst i Tsjekkia, der det dominerende språket i hovedstaden Praha for 100 år siden var tysk, og ikke tsjekkisk.

Og man vet det i Ukraina, der russisk var det totalt dominerende språket i hovedstaden Kiev for 100 år siden, og der det ennå snakkes like mye russisk som ukrainsk i byens sentrum. Det var derfor kontroversielt da president Petro Porosjenko i slutten av september skrev under på en lov der bare ukrainsk skal være undervisningsspråket etter 5. klasse.

For Ukraina er et land der russisk er morsmålet for et flertall av befolkningen i store deler av landet, og der dagens grenser ble bestemt av en ekspansjons-syk og revansjistisk Josef Stalin etter 2. verdenskrig. Det betyr at det vest i landet er betydelige ungarske, rumenske og polske minoriteter.

Muskulært støttet av sine respektive «hjemland» protesterer nå de språklige minoritetene i Ukraina. Et flertall i Europarådets parlamentarikerforsamling er også veldig kritisk til den nye ukrainske språkloven, og saken er varslet som et tema på EUs utenriksministermøte i dag, der EU-landene Ungarn, Romania og Polen, som normalt er Ukrainas støttespillere i EU, vil protestere mot Ukrainas nye språklov.

At språk er en avgjørende nasjonal markør vet man veldig godt i Ukraina. Utsiktene til at russisk ikke lenger skulle være et offisielt språk var den viktigste begrunnelsen for separatisme, og ønsket om tilslutning til Russland i store deler av befolkningen, på Krim og i Øst-Ukraina etter revolusjonen i 2014. Der er russisk det klart dominerende språket, og det vil de fleste på Krim, og mange i Øst-Ukraina, at det skal fortsette å være.

Men for regjeringen i Kiev er språk også nasjonsbyggende. Problemet er bare at det i Ukraina også er nasjons-splittende. Ukraina var seint ute blant nasjonenes Europa. Da de fleste av Europas nasjoner fikk sin nasjonale frihet etter 1. verdenskrig, og de russiske, osmanske og østerrikske imperienes fall, snublet Ukraina i sine egne innebygde motsetninger, og i naboenes kalkulerte snubletråder. Først etter Sovjetunionens oppløsning fikk Ukraina sin nasjonale frihet.

Rebellen, maleren, og poeten Taras Sjevtsjenko ble Ukrainas språklige nasjonsbygger på 1800-tallet. Men det er noe veldig paradoksalt med litteraturen som nasjonsbygger i Ukraina. For nasjonens fremste forfattere har skrevet på russisk, og ikke ukrainsk. Ikke bare det, det er ukrainske forfattere som har skrevet sannheten om det mest barokke og selvhøytidelige russiske tøvet, slik at Russland har ristet av latter, og grått i fortvilelse over sin egen skjebne.

På 1800- tallet var det ukraineren Nikolaj Gogol som i sitt hovedverk, romanen Døde sjeler, beskrevet korrupsjonen, og utleverte adelens selvhøytidelighet og komiske viderverdigheter. På 1900-tallet var det Mikhail Bulgakov som skrev om, og utleverte, stalinismens sinnssyke mekanismer i romanen Mesteren og Margarita. Han regnet seg riktig nok som russer, men var fra Kiev, der både hans far og bestefar hadde vært framtredende teologer. Så Bulgakovs ukrainske bakgrunn er tung.

FORFATTEREN: Fra Kiev, Mikhail Bulgakov. Foto: NTB / Scanpix
FORFATTEREN: Fra Kiev, Mikhail Bulgakov. Foto: NTB / Scanpix Vis mer

Språket er de aller fleste nasjoners lim. Det skaper nasjonal identitet. Men det er noe historieløst når Ukraina forsøker å riste av seg sin russiske historie. Den rike litteraturen - blant annet - viser dem hvorfor.