Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Der klimamålene teller

De parlamentariske lederne på Stortinget, med unntak av Siv Jensen, var selvsagt såre fornøyd med klimaforliket som de selv inngikk i forrige uke, mer enn to måneder etter at forhandlingene startet. Mer påfallende er noen av avisenes kommentarer. Aftenpostens Ole Mathismoen mente fredag at forliket kommer til å bli lagt merke til ute i verden. Dagsavisens Arne Strand hevdet søndag at ingen regjering i verden har så ambisiøse klimamål som den norske.

Norge skal bli karbonnøytralt seinest i 2030, i følge forliket. Costa Rica har formulert et liknende mål. Nå er forpliktelsen i deres målsetning uklar, men det gjelder i høyeste grad også klimaforliket her på berget. Det er ikke vedtatt i lovs form. Partiene er bundet av forliksavtalen så lenge de føler seg bundet av den. (Gruppelederne som signerte avtalen, med unntak av Olav Akselsen (Ap) vil uansett være pensjonister om 27 år.)

Hvor ambisiøst nøytralitetsmålet egentlig er, bør dessuten diskuteres. «Karbonnøytralitet» innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030. Enklere sagt skal vi kjøpe klimakvoter. Hva en eventuell kvotepris ligger på da, er vanskelig å spå om. Men gitt en høy oljepris framover, kan klimanøytralitetsmålet friste kommende norske regjeringer til å gi slipp på både mål og gode virkemidler. Har vi inntekter nok, kan vi kjøpe oss ut av alle våre utslipp, selv om de måtte øke. Nøytralitetsmedaljen har en bakside.

Kanskje av denne grunn er både Mathismoen og Strand begeistret for partienes målsetning om å redusere klimagassutslippene innenlands med to tredjedeler i 2020. For alle partiene minus Ap (og FrP) var dette et vesentlig moment i forhandlingene, siden det er vanskeligere å agitere for en global avtale som forplikter ulandene til utslippsbegrensninger, så lenge i-landene ikke kan vise til innsats og omstillingsvilje i sine egne økonomier. Men det er likevel avgjørende fra hvilket utgangspunkt man skal redusere med to tredjedeler innenlands. Kyotoavtalen setter nivåene i 1990 som basis for utslippsforpliktelsene i de ulike i-landene. Det gjør ikke klimaforlikets parter. To tredjedeler, eller intervallet fra 15-17 millioner tonn CO{-2}-ekivalenter, for å sitere avtaleteksten, skal kuttes i forhold til referansebanen som finnes i revidert nasjonalbudsjett for 2008. Skogens økte opptak er da inkludert i kuttene.

Referansebanen er det utslippsnivå Norge kan tenkes å ha om 12 år, uten at man iverksetter aktive tiltak mot for eksempel vegtrafikkens utslipp, som da vil ha økt med 39 % fra 2005. Rensing av Mongstad og Kårstø er regnet med, men ikke den halvannen(!) millionen tonn ekstra CO{-2} fra Snøhvit, som StatoilHydro nå har søkt tillatelse for. Ja, skulle det vise seg at referansebanen har underestimert utslippene i 2020, har man ikke forpliktet seg til øke kuttene i Norge.

I referansebanen er det estimert at klimagassutslippene i Norge vil være på 58,7 millioner tonn CO{-2}-ekv. i 2020. Til sammenligning slipper Norge ut nesten 54 millioner tonn i dag, og vi slapp ut knapt 50 millioner tonn i 1990. I 2020 vil altså Norges klimaregnskap, gitt at vi følger opp målet i forliket, vise at vi slipper ut mellom 41,7 og 43,7 millioner tonn CO{-2}-ekvivalenter. Altså en reduksjon på mellom 12 % og 16 % i forhold til 1990-nivå. Skogens opptak av karbondioksid er inkludert i disse tallene.

Å regne inn økt opptak av CO{-2} i trestammer og rotsystem (skogen brer seg blant annet i fjellet som en følge av klimaendringene) er noe som ble innført med Stoltenberg II-regjeringen, for å bedre tallene i regnskapet. Ingen tidligere regjeringer har gjort det, og heller ikke dagens Kyotoavtale tillater å regnskapsføre skogens opptak fullt ut, fordi man risikerer å miste konsentrasjon på nødvendig omstilling og teknologiutvikling. Partene i klimaforliket har regnet inn at økt opptak av CO{-2} i skog vil være på 3 millioner tonn i 2020. Hvis man utelater denne mengden, som det altså er meget god grunn til, vil reduksjonen i forhold til 1990 kun bli på beskjedne 3-5 millioner tonn, eller seks til ti i prosenttall.

Sammenliknet med Sverige er de norske ambisjonene lite mer enn puslete. I april i fjor nedsatte regjeringa til Fredrik Reinfeldt et klimautvalg med representanter fra alle riksdagspartier. Oppdraget var å utvikle mål og tiltak for den svenske klimapolitikken. Arbeidet skal være ferdig i mars, men denne uka forhandler partene om reduksjonsmålene. Samtlige tre opposisjonspartier (Socialdemokratarna, Vänsterpartiet, Miljöpartiet) fordrer at de svenske klimautslippene skal minskes med 40 % i år 2020. Utgangspunktet er her ingen tenkt utviklingsbane, men ganske enkelt og brutalt 1990-nivået. Hele reduksjonen skal tas i Sverige. Uten pynt fra skogen. Det er slik for eksempel Vänsterpartiets Viwi-Anne Johansson mener Sverige kan bidra til å stagge temperaturøkningen til 2 grader opp fra førindustrielt nivå, i følge Svenske Dagbladet. Norge har offisielt det samme temperaturmålet for sin politikk.

De borgerlige partiene ligger i sine forhandlingsposisjoner nærmere 30 %, supplert med ønske om opp mot en tredjedel gjort i andre land, gjennom kvotekjøp. De ligger dermed tettere på EU-kommisjonens fordring for Sveriges del, som legges fram i dag, og for så vidt nær den norske enigheten om to tredjedels kutt hjemme. Merk likevel forskjellen: Den svenske statsministerens parti vil ha utslippene i 2020 ned med mer enn 20 % fra 1990, uten å regne inn skog. Den norske statsministeren har strukket seg til ti prosent her hjemme, i beste fall, når vi ser på det samme, avtalefestede utgangspunktet.

Nå er det en kjensgjerning at Sverige alt har redusert sine utslipp med nesten ti prosent. Målene er dermed enklere å nå, enn om Norge skulle prøvd det samme. I forfjor lå vi sju prosent over vår Kyotoforpliktelse. Men det ville være å stille tingene helt på hodet å unnskylde oss med at Sverige alt har kommet så langt. (Eventuelt med at vi har en høg utvinningstakt av petroleum.) Både Norge og Sverige vil være foregangsland i klimapolitikken. Vi viser i beste fall betalingsvilje. Sverige viser hvordan et moderne samfunn kan omstilles i klimavennlig retning. De tar målene på alvor. Våre folkevalgte driver for mye med kreativ bokføring.

Hva gjelder selve tiltakene i den norske klimameldinga, er opprettelsen av Transnova, økt forskning på fornybar energi og tiltakene mot fyring med fossil olje rosen verdt. Samtidig mangler forliket helt tiltak for elektrifisering av oljeplattformene, eller CO{-2}-fangst fra eksisterende industri. For øvrig ønsker partene å gjenoppta forhandlingene med Sverige om grønne sertifikater for kraftsektoren. Stoltenberg-regjeringen stoppet disse i fjor, trolig fordi det viste seg at strømmen kunne bli noe dyrere ut til norske forbrukerne. Om Sverige er villige til nye samtaler, er en annen sak. Så lenge norske politikere ikke våger mer, er det forståelig om de takker nei.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media