TV: Kristian Kristensen (30) fra Harstad var med i «The Voice» i 2013 og vant finalen i NRK P3s Urørt med låten «Lyset» to år seinere. Ett år seinere ep-debuterte han, og han har gitt ut albumene «Kor vi ende» (2019) og «2003» (2022).

Kristian har en særegen stil i grenselandet mellom pop og soul, og på det siste albumet også rap og elektronika, med falsettsang som en slags merkevare. Sangene hans er personlige og ofte også litt vonde. På mange måter «synger» han livet sitt, enten det handler om en vanskelig barndom, et dårlig selvbilde, utenforskap, frykt, tapet av mora eller andre ting. I kveld tolkes låtene hans av de seks andre artistene i «Hver gang vi møtes». Vi anmeldte som vanlig låtene fortløpende.

Isah: «Feit liten taper» (Kristian Kristensen)

Etter at Kristian har fortalt at han ble kalt en «feiting», passer det veldig bra at Isah synger akkurat denne sangen fra «2003». Albumet speiler Kristians reise fra ung og usikker gutt til den personen han er blitt i dag, og her er han på sitt mest direkte og utleverende.

Isah følger opp med en miks av rap og soul som ligger veldig tett opp mot originalen, hvis du ser bort fra en stemningsfull åpning med stryk og at han synger på rogalandsdialekt. Det hadde vært interessant å høre ham dra den i en helt annen retning, men han leverer en troverdig versjon med en knall avslutning - med heftig tromming og en herlig, støyende solo fra husgitarist Truls Hval.

Emma Steinbakken: «Kan du lære mæ» (Magnus Bertelsen/Jesper Borgen/Kristiansen)

Emma har valgt en av Kristians aller beste og mest spilte sanger, som dessuten ble kåret til Årets hit under Spellemannprisen 2016. Originalen utmerker seg med veldig god og spennende vokalbruk fra hans side, og den ærlige teksten handler om at han ikke klarer å bli forelska. Emma har gjort den om til en ballade – på engelsk. Hvorfor i all verden?

«Show Me», som hun har kalt den, blir også stillestående – sjøl om den riktignok øker i intensitet helt på tampen. Emma synger fint som bare det, og refrenget sitter, men jeg føler at hun kunne gjort mer ut av sin versjon. Teksten halter også litt, og sangen mister noe av kraften i den engelske oversettelsen. Hun sier at hun syntes refrenget var vanskelig, og da blir det sikkert lettere med «Show Me». Men det blir dessverre også en bleik kopi.

Ingebjørg Bratland: «Gressholmen» (Kristiansen)

Med en sånn sangtittel må selvfølgelig Ingebjørg ta med seg gjengen (minus en skadet Bjørn) på en kort båttur ut til en gressholme på Kjerringøy. Den vrien har jeg ikke sett før. Og der kom magien!

Sangen har kanskje fått sitt navn etter Gressholman utenfor Harstad? Den er i hvert fall skrevet til den kreftsyke mora til Kristian, og er derfor svært personlig. Kristian synger den a cappella, og det gjør Ingebjørg også – med litt korhjelp fra de andre i følget. Så fulle av kraft kan stemmer være, og denne sangen trenger ikke noe mer. Jeg kunne kanskje trukket for at arrangementet er veldig likt Kristians egen versjon. Det var altså ikke den store utfordringa for Ingebjørg sånn sett. Men du verden, hun gjør en fantastisk versjon av en sang som er veldig karakteristisk for Kristians spesielle stil. Og om noen skulle gjøre noe sånt måtte det være Ingebjørg, som har en stemme som trygler og ber om en sånn sang. Hun legger inn noen triller, og tolker den som den kvederen hun i utgangspunktet er. Og i denne settingen, ute på en holme, blir det unektelig mektig.

Bjørn Eidsvåg: «Du ga mæ viljestyrke» (Eivind Helgerød / Kristiansen)

Kristian har snakket om moras sykdom og bortgang, og en tydelig rørt Bjørn følger opp med å tolke en sang Kristian skrev til henne. Den viser på mange måter likhetene mellom Bjørn og Kristian som artister og tekstforfattere. Denne kunne derfor godt vært skrevet av veteranen i gjengen.

Tolkningen til Bjørn er ganske forskjellig fra originalen. Der Kristian nærmest roper ut sin takknemlighet overfor mora, velger Bjørn et arrangement der ettertanken får råde. Det skjer veldig lite i sangen, og det virker nesten som om han legger litt bånd på seg. Samtidig tilfører han sangen en verdighet som er typisk for ham. Det er «Eg ser»-takter over dette. Koristene og husbassist Tor Egil Kreken setter stemningen sammen med Bjørns sindige stemme. Vi trenger ikke mer.

Karoline Krüger: «3 pakka sigaretta» (Kristiansen)

Karoline ligger tett opp mot originalen fra «2003» i sin versjon av Kristians sang til mormora, som levde et strevsomt liv.

I en dempet versjon med enkelt pianoakkompagnement og kor får hun brukt fortellerstemmen sin for hva den er verdt. Karoline har den samme verdigheten som Bjørn i formidlerrollen, og hun lar ikke noe komme i vegen her. Uten et refreng som bryter opp, er faren for at det blir monotont absolutt til stede. Hun lander så vidt på den rette siden, takket være en stemme som bærer langt. Det er en sterk livshistorie som formidles, og Karoline gjør det med stor troverdighet.

Freddy Kalas: «Tårnet» (Kristiansen)

Det skjer ikke så mye i Kristians låter, og det bærer kveldens tolkninger preg av. «Tårnet» er i utgangspunktet både mektig og litt oppstykket – og har et litt høyere tempo enn mange av hans andre sanger fra tidlig i karrieren. Freddy har tatt den noe ned.

Fredrik Auke, eller Freddy Kalas, er den som har overrasket mest denne sesongen, i hvert fall oss som trodde at han var like forutsigbar som sjangeren han representerer, partymusikken. Han startet riktignok ganske bleikt, men løftet seg kraftig med «Olav Olav» i program nummer to. Her følger han opp på en fin måte, ikke minst fordi han igjen bruker stemmen sin på en måte som minner lite om party – sjøl om den også kan bli litt overtydelig. Fint er det uansett, med litt rock’n’roll-gitar som en perfekt avrunding av kvelden.

Neste uke er Karoline Krüger hedersgjest.