Der kunsten begynner

BERGEN (Dagbladet): Debatten om definisjonen av kunst føres vanligvis på populistiske premisser for å nå offentligheten. Derfor er det å håpe at utstillingen i Bergen Kunstmuseum kan gi stoff til en ryddigere diskusjon om når et kunstverk har eksistens.

Høyere status

I det 20. århundre ble skissene tillagt mer mening og høyere status gjennom utkast, hvor kunstnerne i stadig større grad overlot til andre å utføre verket i tiltenkt format og materiale. Ta bare popkunstneren Claes Oldenburg, som framstår med sterkere forestillingskraft i tegningene til sine gigantiske skulpturer enn i de ferdigstilte prosjektene.

Der ser man også i Oldenburgs bidrag til Bergens-utstillingen, som består av 250 arbeider av 143 kunstnere - og bare er en brøkdel av Gilbert og Lila Silvermans samling i Detroit.

Utstillingen spenner vidt med kunstnere fra den nonfigurative pioneren Piet Mondrian til arte povera-veteranen Mario Merz, men alle arbeider har det til felles at de er utført som første fase i formuleringen av et framtidig verk eller en mulig idé. Det er ikke tegninger laget for tegningens egen skyld, og den rent visuelle verdien er vekslende. Det kan sågar dreie seg om rent verbale instrukser til forestillingsevnen, som hos Yoko Ono, eller være direkte oppskrifter med angitte mål og malemåte for hvordan Moderna Museet i Stockholm skulle lage replikker av Robert Rauschenbergs ødelagte «Hvite malerier».

Formalt slentrende

Kunsthistorikeren Jan van der Marck viser til den «improviserte karakteren» og «konverserende tonen» i de formalt slentrende tegningene, og ser dette som en reaksjon mot det tidlige 60-tallets kunstmarked. Da eksisterte et hegemoni for en samtidskunst hvor alt som het innhold ble innordnet under dominansen fra stil og perfeksjonert form.

Det var en epoke hvor kampen for borgerrettigheter og mot Vietnamkrigen var felles for mange kunstnere, og bidro til nye kunstneriske strategier rettet mot makt og marked.

Derfor har tegninger, foto og skriftlige instruksjoner til prosjekter tenkt utenfor gallerirommet, som land art av navn som Michael Heizer, Richard Long og Robert Smithson eller danse-, musikk- og performance-planer av Merce Cunningham, John Cage og Stellarc, sin plass på utstillingen.

Helt i tråd med 60-tallets nye innstilling til kunstnerrollen med «Art Worker» som typisk tittel, hersker det heller ikke noe hierarki innen utstillingen, der Panamarenko henger nabo med Picasso og muralmaleren Diego Rivera presenteres side ved side med graffitiartisten Rammelzee. Dette og de beskjedne formatene understreker meningshorisonten, og ikke markedets vertikale skille i verdi mellom René Magritte og David Medalla.