R&B-eliten: Toni Braxton holder stand, 25 år etter albumdebuten. (Photo by Jordan Strauss/Invision/AP)
R&B-eliten: Toni Braxton holder stand, 25 år etter albumdebuten. (Photo by Jordan Strauss/Invision/AP)Vis mer

Ukas VERS: Toni Braxton - «Deadwood»

Der lidelsen møter lidenskapen

Ingen lager bedre musikk om knuste hjerter og seksuell ekstase enn femti år gamle Toni Braxton.

Åpner du en god bibel denne påsken, og slår opp på det tjuefemte kapittelet, vers én av Braxton-evangeliet, finner du følgende skriftsted:

«Den siste dagen i uken gikk mennene til graven, og de fant den tom. Den store steinen som hadde sperret for åpningen var rullet vekk. Oppå den satt Toni og dinglet med beina. Hun hadde ild i blikket og et flir om kjeften da hun så på dem og sang:

«Just want to let you know, I won’t let this one go
You got me down, but I ain’t out
Think you got me good
Left me like some deadwood
I may be down, but I’ll turn it around.
»

Og Braxton-evangeliet bør man oppsøke, hver påske. For påsken er høytiden da de gamle, ubrukelige greiene du trodde hadde bukket under plutselig gjenoppstår, mektigere enn noensinne. Jesus var «steinen bygningsmennene vraket», som ble hjørnestein. Toni Braxton er «deadwood», drivved, daukjøtt. Hun flyter fortsatt. Hun er blant oss.

Og det er ikke så lite, bare det. Braxton, født i 1967, er best kjent for gigahiten «Unbreak My Heart» fra 1996. For ti år siden ble hun diagnostisert med lupus, sykdommen som tok livet av J Dilla og Flannery O’Connor, og hun har stadig måttet sette karrieren på vent av helsemessige årsaker. Men nå er hun her igjen, fire år etter «Love, Marriage & Divorce», det fabelaktige duettalbumet med Babyface som hun slapp i kjølvannet av sin egen skilsmisse. I mellomtiden har hun til og med rukket å forlove seg med selveste Birdman.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Ask Toni Braxton who got seven days of action» skrøt Redman i 1994. Men i 2018, hele 25 år etter debutalbumet, er det Braxton, ikke Redman, som har bøttevis med action og fortsatt gir ut essensiell popmusikk. Hvor mange 50-åringer kan man si det om, egentlig?

«Sex and Cigarettes», som det nye albumet heter, kommer likevel neppe til å sette salgs- eller streamingrekorder. I våre dager er det ytterst sjelden at kvinnelige R&B-artister får hits – eller endog oppmerksomhet – når de gir ut plater. Med mindre de har lys hud og heter Adele, så klart. Artister som Adele og Bruno Mars tilbyr for det meste en slags nostalgisk karaokeversjon av soul- og funkhistorien, men problemet ligger neppe i «kulturell appropriering». Artistene lager etter alt å dømme den musikken de vil lage, ut fra hva de selv liker å høre på, og noe mer kan man knapt kreve av dem. Snarere ligger problemet i at et større publikum synes å foretrekke den svarte, amerikanske musikktradisjonen når den formidles på en armlengdes avstand, helst uten altfor mange svarte mennesker involvert. Kanskje fordi man da slipper å ta innover seg de historiske og kulturelle sammenhengene denne musikken springer ut fra?

Likevel kan man ikke bare skylde på hverdagsrasisme når man skal forklare hvorfor artister som Toni Braxton, Tweet, Jazmine Sullivan eller K. Michelle sliter med å få oppmerksomhet på 2010-tallet. R&B-sjangeren har vært i krise siden Drake slo sammen de to arketypene – den barske rapperen og den følsomme sangeren, til én figur. Dermed banet han vei for en ny type mannlig artist og et musikalsk økosystem som har plass til Future, Kendrick og The Weeknd, men ikke en Toni Braxton eller en Lloyd.

Det som har kommet til er ambivalens og selvgranskning. «She asks me do I love her, I tell her only partly / I only love my bed and my momma, I’m sorry», rapper den alltid like forbeholdne Drake på 2018s foreløpig største hit.

Det som har forsvunnet ut er inderlighet og en vilje til å konfrontere eller å være i de store følelsene, enten det dreier seg om begjær, lidenskap eller aggresjon. Du finner dem fortsatt, også på hitlistene, men forvandlet til inderlig, psykopatisk aggresjon. Som når XXXTENTACION truer med å begå selvmord hvis kjæresten han etter alt å dømme mishandler går fra ham på «SAD!», som føk inn på Billboards topp ti denne uka.

Da foretrekker jeg Toni Braxton, som alltid befinner seg midt oppi lidelsen og lidenskapen, og som stadig skildrer følelsen av å gå opp i limingen bedre enn noen andre. Om noe skiller henne fra det siste tiårets største kvinnelige stjerner, Rihanna og Beyoncé, er det ikke at de er bedre enn henne, for det er de ikke, men at de tøffer seg. Der vi befinner oss nå, er Rihanna og Beyoncé avhengige av å være tøffe og kule for at vi skal oppfatte dem som superstjerner. Når Toni Braxton tøffer seg, er det fordi personen hun synger om forsøker å tøffe seg, altså fordi låta er avhengig av det. Og det gjør henne umoderne.

Som oftest er Toni Braxton ikke tøff, bare knust. Og det har hun vært siden «Unbreak My Heart», minst. «Don’t leave me in all this pain /,» sang hun der, med en stille selvtillit, som om hun ikke kunne forestille seg at han egentlig kunne elske noen andre enn henne, hvis han bare tenkte seg om. Når hun synger «Come and take these tears away», går stemmen hennes så dypt i det avsluttende rimordet at det blir like seksuelt som hjerteskjærende når hun helt tømmer lungene for luft der verselinja tar slutt. På albumet «Secrets», som «Unbreak» er hentet fra, ga den seksuelle ekstasen lidelsen dybde og patos. «I’ll always think of you inside of my private thoughts / I can imagine you touching my private parts», synger Braxton på «You’re Making Me High» - og det var denne lykkelige, innbilte samhørigheten som overbeviste lytteren om at Braxton faktisk trodde at det kunne være mulig for elskeren å «av-knuse» hjertet hennes, selv når språket hun brukte fortalte oss at det var umulig. Knust er, tross alt, knust.

Og det er i smerten hun bor, fortsatt. På «Sex and Cigarettes», 22 år senere, er det lite håp å spore. Bare den intense følelsen av å bli ydmyket når han snubler inn i sengen hennes midt på natten, i en eim av sex og sigaretter. Her er ikke lidelsen noe han kan befri henne fra. Hun må frelse seg selv, ved å gå inn i lidelsen og bli der til det slipper.

Som på åpningssporet, altså «Deadwood», der nøkkelen ligger i hvordan Braxton synger den. På åpningsverset er stemmen hennes en knute av forurettelse og pine:

«Can’t believe that I’m home all alone
Doesn’t stop me from wanting to see you
Why the hell won’t you pick up the phone? (Hello?)
Don’t know which way is up anymore
No excuses and nothing to cling to
​Oh, you’re shaking me right to the core
» ​

Rystelsen er ikke bare en påstand – indignasjonen i stemmen hennes fremstår mest av alt som et skjold mot følelsene som holder på å rive henne i filler. Det hun ringer for å fortelle ham, er at hun slett ikke har tenkt å la seg ødelegge, ikke denne gang, og som om bare det å vise motstand fyller henne med kraft, slippes luften inn i stemmen hennes på refrenget, som slynger seg mot himmelen:

«Just want to let you know, I won’t let this one go
You got me down, but I ain’t out
Think you got me good
Left me like some deadwood
I may be down, but I’ll turn it around
»

Men han tar jo ikke telefonen. Refrenget er en fantasi. Og på andreverset er knuten tilbake i stemmen hennes, bare i sistelinjas «pay» slipper hun ut nok luft til å la ordet unnslippe den knugende tyngdekraften, som om bare fantasien om gjengjeldelse kan gi henne kraft til å fortsette. Og på brua som kommer inn mellom andre og tredje refreng er det som om den forknytte aggresjonen og hevnfantasien – som jo egentlig er en drøm om å komme seg igjennom også dette, å kunne gå videre, med eller uten ham – endelig forenes, med en ny styrke som holder låta ut:

«But you gon’ see a wiser me
And I won’t break down easily,
Ah! - Hell nah!»

Det er ekstase i dette også. Ah-ene – uartikulerte, nytelsesrike sukk fra langt bak i halsen – fortsetter gjennom outroen, over smektende strykere. «Don’t you go, don’t you go…» synger Braxton, men stemmen hennes er ikke lenger forpint, bare avklart, som om slagget er skylt vekk. Ekstasen tilhører ikke lenger ham. Den er hennes. Kall det et lite påskemirakel.