Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Der nokon trur at alle kunne bu

IKEA-katalogen viser møbler, men handler om moral.

Meninger

INGENTING GIR DEN SAMME FØLELSEN av å ha landet etter en ferie i Det Store Utland som å få årets IKEA-katalog i hende. Pakk vekk sandalene, og ta fram tøflene. Glem hvelvingen i Peterskirken eller utsikten fra Dachstein. Spør deg selv: Hva vil passe best i entreen? Den nye knaggen «Tjusig» eller knaggrekken «Kubbis»?

Du kan utvide din bevisshet og horisont på eksotiske reiser. Men IKEA-katalogen får deg til å se Det Lille Bildet. Det som sier så mye: Hvem du er, hva du har kjært og hvor du opplever dine beste øyeblikk. Da vil du også skjønne hvor mye du ligner på dine foreldre og besteforeldre.

«Gå inn i din stue, hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær / Du skal ikke jage i hvileløs ring / men lær deg å elske de nære ting». Slik låt det i radioens Ønskekonsert på femtitallet. IKEA anno 2015 sier nøyaktig det samme, bortsett fra at kjøkkenet er den nye stua, og helst bør være stort. Rydd plass og tid til «de små tingene i livet - du vet, de som virkelig betyr noe».

MEN HVA SLAGS TING? IKEA lager ting for folk som ikke er opptatt av ting. Kjeden prakker tusener av tonn med formgitt materie på verdens befolkning hver eneste dag, hvorav mye vil bli kastet, ødelagt eller forlagt i løpet av få år. Alt i den gode, antimaterialistiske hensikt. IKEA er egentlig bare opptatt av emosjoner og relasjoner. Stoler som gjør «plass til enda en gjest». Et brett til å servere «den du er mest glad i». En sofa til å «denge mor i».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neida, det var en gammel spøk fra Ole Paus.

I vår tid spøker vi ikke med IKEA. Sånt krever distanse, og vi har forlengst flyttet inn i møbelkjempens verden. Blitt hjemmeblinde i et selvsagt, praktisk, pregløst landskap av skap, bokser og skjærefjøler, helt uten flash, nesten uten farger. Her setter vertskapet sin ære i å ikke imponere gjestene med vulgære innkjøp.

Møblene er bare ramme og redskaper. De skal tilrettelegge for uformelt samkvem mellom varme, fine mennesker som deler gener eller verdier. «For det er disse øyeblikkene du deler med andre, som virkelig betyr noe.»

NETTOPP. IKEA-katalogen forteller deg hva som er viktig i livet, og - underforstått - hva som ikke er det. Den normerer og veileder på en langt mer gjennomgripende måte enn interiørblader som betoner individualisme, trender eller ulike stilretninger. Hos IKEA er estetikken underordnet etikken. Hvert år utgir kjeden en moralsk håndbok forkledt som varekatalog:

Du skal ikke bo flott eller dyrt, men «riktig», i forhold til behov, ressurser og bærekraft. Du skal ikke skille deg ut, men være «tilsammans» i et stillferdig, hjemlig felleskap. Du ikke nyte en hyggelig TV-kveld, en fin fest eller en morsom tur på bar, men «en hyggelig samtale, en fin gest eller en morsom kommentar».

Slik røper kjeden sitt opphav i brukskunstbevegelsen, funksjonalismen og den småländske puritanismen. Og derfor appellerer den til folk med mer kulturell enn økonomisk kapital. Det riktige er lik det smarte. Åpne, frittstående, flyttbare løsninger. Bare det ordet! «Løsninger.» Du ikke ha høyere utdanning for å ha et naturlig, positivt forhold til et så usexy begrep, men du verden så det hjelper.


DA KAN DU
kanskje også like tanken på å gjøre ditt eget kjøkken til «et lite kulinarisk laboratorium», være «kreativ når det gjelder kildesortering», eller «skrive, skravle og sy - helt til morgengry», slik IKEA-poesien lyder om kjøkkenbordet, for anledningen omdøpt til «hjemmets sentralbord». Ordet «skravle» brukes hyppig i katalogteksten og alltid positivt. Ikke rart: Statistikken viser at eiere av IKEA-kjøkken har sitt tyngdepunkt omtrent samme sted som SV-velgere og Dagbladet-lesere (Kilde: Sosioraster). Kjeden har da også i sine annonser flørtet åpenlyst med målgruppen: «IKEA - for deg med bedre smak enn penger.»

Om IKEA-katalogen er skravleklassens mest effektive propagandaskrift, er det fordi den tilsynelatende ikke kommer fra noen bestemt sosial posisjon, og ikke engang framstår som et valg. Møbelbibelen viser bare hvordan det nå - i 2016 - ser ut i et utvunget, moderne hjem med diffus, multinasjonal adresse. Hovedbudskapet blir aldri uttalt: Kulturmiddelklassen er normen for alle - i hele verden.

Dette er den store perspektivdreiningen siden søttitallet. Klassebevissthet er erstattet av fokus på kjønn og etnisitet. Mangfold. Og IKEA-modellene utgjør et særdeles farverikt fellesskap. Det kan være strategisk, trykksaken skal brukes internasjonalt, alle kan ikke vise 100 bilder av Björn Borg og Emil i Lønneberget. Men katalogen er også svensk, og dermed pinlig politisk korrekt. Det finnes nesten ikke blonde mennesker i årets katalog. Men det er ikke så uventet som forsidebildet.

EN MANN midt i tredveårene, jødisk utseende, med bustete hår og grå hettegenser smiler i skjegget mens han serverer juice og «plättar» (små pannekaker) til sin lille sønn på tre. Ingen kvinne å se. Mildt sagt uvanlig i kommersiell kommunikasjon om hjem og interiør. Har ikke mor stått opp ennå? Tar pappa morgentørnen? Nei, forsidetittelen antyder noe annet: «Alt dere trenger for å være sammen.» Jøss. Er far skilt? Har IKEA løftet likestillingens taper opp til ny verdighet? Det skulle tatt seg ut.

Mest sannsynlig er alenepappaen et mangfoldsalibi, han også. På linje med homseparet på side 39. Det eldre paret på side 50. Den brune og blide herren med hatt på side 59. Alle vet at kvinnen har makten over hjem, barn og forbruk. Derfor kan vi unne oss å vise noe annet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook