OPPRØR: Mellom 50 og 60 innsatte deltok i opprøret på Trandum utlendingsinternat 15. mars. Vi bør lytte til hvorfor.
Foto: Dagbladet / Thomas Rasmus Skaug
OPPRØR: Mellom 50 og 60 innsatte deltok i opprøret på Trandum utlendingsinternat 15. mars. Vi bør lytte til hvorfor. Foto: Dagbladet / Thomas Rasmus SkaugVis mer

Der Norge fengsler barn

Trandum er stedet der alt håp er ute. Men det var ikke bare derfor det ble opprør.

Kommentar

Hvor er pappa? spurte toåringen mora si på julaften. Faren satt sammen med besteforeldrene på Trandum utlendingsinternat og ventet på å sendes ut av landet.

Toåringens far var 16 år da han kom fra Armenia til Norge. Etter drøye ti år var han nygift da ekskjæresten varslet politiet om at både han og foreldrene var her ulovlig. Da Maria Amelie i 2011 møtte dem på Trandum, hadde familien sittet der i 43 dager. Armenia ville ikke ta dem tilbake.

For to uker siden nektet flere titalls innsatte å komme inn fra luftegården. Da var det allerede kaos inne. Mer enn 50 personer deltok i opprøret. 60 politifolk var utstyrt med skjold og gassmasker, brannvesenet truet med å spyle de innsatte. 11 innsatte er nå anmeldt for hærverk, ni sitter fremdeles i isolasjon.

«Helvete på jord», skriver Maria Amelie om Trandum i «Takk», den så langt eneste boka som beskriver hvordan det er å være sperret inne på politiets utlendingsinternat. Det verste er ikke forholdene, men håpløsheten. Hun ventet på tvangsretur til Russland. Allerede etter to døgn begynte hun å fantasere om å kutte sine egne pulsårer for å komme seg ut av Trandum.

Hun skriver at hun måtte kle seg naken og sitte på huk over et speil etter hvert advokatbesøk. At de innsatte ble innelåst på rommet hele natta. Om folk som ikke ante hvor lenge de måtte bli værende. Om fem minutters røykepauser som dagens eneste korte lommer i friluft.

Trandum har vært utlendingsinternat siden 2004. To år seinere sammenliknet advokat Arild Humlen i Ny Tid forholdene med dem rundt Guantánamo, fordi det den gang ikke fantes noen forskrifter for driften. Stedet ble drevet som et fengsel utenfor eksisterende normer, de innsatte fikk bare brød og frysetørret mat, omfanget av remmer og bruk av glattceller var stort. Europarådets torturkomité kom med sterk kritikk mot Norge.

Siden er de innsattes rettssikkerhet bedret, det er kommet på plass en forskrift som sikrer dem rett til privatliv, en time i friluft hver dag og innendørs og utendørs aktiviteter. De gamle glattcellene er stengt, ny bygning kom på plass i 2013 etter at stedet flere ganger var stengt av verneombudet.

Internatet består nå av 127 sengeplasser, fordelt på en stor avdeling med enerom for enslige menn, en avdeling med familierom, og noen plasser for kvinner og enslige mindreårige. Den gamle bygningen huser nå sikkerhetsavdelingen.

Allerede dagen etter opprøret avviste ledelsen på Trandum at hendelsen var en demonstrasjon mot forholdene på internatet. Ledelsen hevdet at de innsatte demonstrerte mot sine egne utvisningsvedtak. De innsatte selv sa derimot at opprøret utelukkende var en aksjon for å sette søkelys på forholdene ved Trandum.

Nå klager de over at ingen har spurt dem om hvorfor opprøret skjedde. Vi bør lytte. Aksjonistene sier soningsforholdene er nedverdigende. De opplever at de blir overvåket døgnet rundt uten mulighet til privatliv, at de mangler fritidsaktiviteter og at verken måltider eller luftepauser er bra nok. Like før opprøret ble også blant annet tidspunktet for innelåsing på cellene i helgene strammet inn til kvart på åtte.

Det tar tid å bygge et opprør. 48 prosent av Trandums innsatte blir sendt videre før det er gått ett døgn. For dem er forholdene fine nok. Men mange blir sittende lengre, enkelte ett år, halvannet. Internatet er verken bygget eller drevet for det. Det er skammelig å behandle folk slik. Det er grotesk når det skjer med barn.

307 barn var i fjor innelåst på Trandum. Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg påviste i november at også familier med barn og enslige mindreårige låses inne på cellene hver kveld. Norsk organisasjon for asylsøkere mener internering av barnefamilier og dermed fengsling av barn er i strid med grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Etter opprøret ble flere titalls innsatte satt i isolasjon. De får bare et par korte røykepauser om dagen utendørs. Slike forhold er åpenbart egnet til å øke frustrasjonen, heve spenningsnivået, utløse nye aksjoner og definere en dårlig sirkel på Trandum. Om forholdene der er dårligere enn ved norske fengsler, om oppholdene ikke er korte nok, vil opprørene bare bli flere.

Maria Amelie ble møtt av et stort pressekorps da hun forlot Trandum. Hun har flere ganger forsøkt å få tak i den armenske familien for å finne ut hva som har skjedd med dem. Uten å lykkes. Jeg lurer på om den lille gutten har fått feire jul med faren sin.