Der språket betyr noe

Ole Robert Sunde bedriver stor essayistikk, som ansporer til videre refleksjoner.

Dermed får språket i hans tredje essaysamling en dobbel betydning, idet språket i og språket om kunstverket blir del av den samme lesningen.

Ordene og betydningene

Alle essayene behandler relasjonen mellom språket og kunsten, mellom kunstverket og betrakteren, om hvordan språket brukes og hva vi kan få ut av det i møte med kunstverket. Et hovedpoeng for O.R.S., slik denne anmelderen forstår ham, er nettopp kunstens uutsigelighet - kunsten blir det man ikke kan gripe. Men i blikket til betrakteren, ved å følge språket, kan vi likevel nærme oss den. Det er med språket i sine tekster O.R.S. forsøker å finne form og uttrykk som kan anskueliggjøre dette uutsigelige.

I et essay der Sunde skriver om Goethes italienske reise, er for eksempel ordbokbetydninger et viktig utgangspunkt. Og det leksikalske blir gjennomgående et springbrett for refleksjoner og betraktninger. Sunde bruker også et vell av sitater og hentydninger, sammen med personlige betraktninger, som skaper samstillinger og samlesninger, som åpenbarer plutselige og overraskende kvaliteter ved verkene. Og han finner stadig nye nedslagsfelt, ved å stanse opp ved enkelte ord, reflektere over deres betydninger og assosiasjonene de gir. Slik kan han forene til dels svært ulike felt og verk innenfor samme tekst, eller for eksempel tillate seg å sammenskrive Tor Ulven, Franz Kafka, Olav Hauge og Svein Jarvoll, uten at det oppleves som tvunget eller forknytt.

Hovedsakelig handler tekstene om litteratur. Sunde vender stadig tilbake til for eksempel Michel Montaigne, Walter Benjamin og Marcel Proust. Men her er også tekster om musikk, om billedkunst, fotografi og tekstilkunst, samt frie refleksjoner. Flertallet av essayene er publisert tidligere, men enkelte forelesninger og tekster utgis her for første gang. Nyskrevne tillegg eller kommentarer etter hvert essay bringer også inn nye betraktninger og viderefører tankene.

Krevende, men givende

«Å følge en plan leder meg på villspor,» skrev Montaigne. Dette kunne kanskje stå som en slags poetikk for Sunde. Han tillater seg det essayet har rom for, nemlig å følge innfallene, forfølge assosiasjonene, forene tankerekker uten å tøyle dem. Essayene skaper sin egen diskursive logikk, mye takket være språkets stilistiske nivå. De er formet som enetaler, eller også som samtaler med verkene, med forfatterne og med leserne. Stilen er kjent fra hans seinere forfatterskap, med lange perioder uten punktum, med stadige brudd, sprang og innfall.

Stilen gjør essayene krevende å lese. De krever konsentrasjon, men virker til gjengjeld stimulerende. Sunde insisterer på språkets stilistiske kvaliteter som en del av lesningen, og åpner således for stadige og plutselige tankesprang også hos leseren. Dette er essayistikk som ansporer til videre refleksjon. Og det er kanskje det beste skussmål en essaysamling kan få.