«Der Untergang» som norsk zombieapokalypse

Ram underholdning for hobby-misantroper.

FORDERVELSE PÅ STORTINGET: Arild Rein skriver om fordervede politikere i sin nye bok. Foto: ERLING HÆGELAND/DAGBLADET
FORDERVELSE PÅ STORTINGET: Arild Rein skriver om fordervede politikere i sin nye bok. Foto: ERLING HÆGELAND/DAGBLADETVis mer

||| «Eg liker menneska best når dei ligg til sengs og lir, då plagar dei ingen. Er krapyla sunne og friske, er dei berre vonde, dumme og jævlige.» Slike småsure oppstøt kunne kommet fra hvem som helst av de småkriminelle misantropene i Arild Reins tre uslåelige kjeltringromaner. I hans nye roman tilhører den mannevonde fortellerstemmen en pensjonert likhund som lyder navnet Harry.

Apokalypse
Året er 2021, og eieren av hunden er en alkoholisert kvakksalver ansatt som huslege ved Norges Storting. Bikkja er en taus observatør og kan derfor rapportere om hva som skjer bak hermetisk lukkede dører i maktens korridorer.

Landets ledende politikere har nemlig måttet forskanse seg inne på Stortinget etter at en zombieepidemi har brutt ut i Oslos forsteder. Byen er sperret av, og levende døde raver smittefarlige rundt i sentrumsgatene. Inne på Stortinget hengir politikerne seg til orgier og alkohol, og Harry markerer seg raskt som den mest moralsk bevisste tilstedeværelsen.

Vis mer

Menneskene rundt ham er bare tarvelige, heslige og vemmelige. Bevæpnede politikere fra alle partier overgår hverandre etter tur i pervertert kåtskap, rusmisbruk, hatefullhet og hykleri. Selv metaforene i Harrys gjenfortelling henter stort sett sine motiver fra det ytterliggående kjønnslivet.

Men det handler aldri om provokasjon. Rein kutter umiddelbart enhver virkelighetsforankring, og herjer rundt i et mørkt, kvasipolitisk ingenmannsland, hinsides alle tabuer, pretensjoner og moralske troll.

Grindhouse
Med «Stavangertrilogien» bemerket Rein seg som en besk samfunnskritiker. Den nye romanen har ikke noen lignende satiriske snert, til det er den for uforpliktende og karikert i sin nihilisme. Det er langt mer nærliggende å lese den som en ekstrem underholdningsroman for hobby-misantroper, en fengende litterær Grindhouse-lek som aldri sparer noe tilgjengelig krutt. Slik minner den litt om Jon Øystein Flink svartsynte fjorårsroman «Sex, død og ekteskap».

Det tynnes i rekkene og galskapen brer om seg. Stemningen på Stortinget gjenspeiler stadig tydeligere den berømmelige bunkeren i Berlin der Adolf Hitlers hadde sin siste skanse, skildret i filmen «Der Untergang». Dessverre klarer ikke Rein å mane frem den samme klaustrofobifølelsen. Rammehistorien er for tynn, intensiteten blir til slutt utmattende.

Til gjengjeld er dette bokhøstens beste skyss hittil for alle som vil lengst mulig mot forsvinningspunktet.