JEG VENTER:  I en uke har jeg ventet på kommentarer til de to politikvinnenes innlegg, inntil jeg hører noe fra dere vil jeg trygle døtrene mine om å velge en annen karrierevei enn politiet, skriver kommentarforfatteren og etterlyser flere politimenn i debatten om trakassering i politiet. Foto: NTB scanpix
JEG VENTER: I en uke har jeg ventet på kommentarer til de to politikvinnenes innlegg, inntil jeg hører noe fra dere vil jeg trygle døtrene mine om å velge en annen karrierevei enn politiet, skriver kommentarforfatteren og etterlyser flere politimenn i debatten om trakassering i politiet. Foto: NTB scanpixVis mer

Dere fortjener ikke døtrene mine

Sier du noe mange nok ganger, blir det sant. Holder du kjeft hele tiden, blir det også sant. Hvor blir det av politimennene?

Meninger

I en uke har jeg ventet på kommentarer til de to politikvinnenes innlegg i Dagbladet. To sterke damer har vært på banen; ellers har det stort sett vært stille. Kanskje synes ingen at det er noe å bry seg om? Alle får slibrige kommentarer i blant, so what of it? Det er jo bare litt drøy humor, ikke sant? Det må vi alle tåle, spesielt oss kvinner.    

Noen gjorde en relevant sammenligning med årets russelåter. Jeg har russ selv, som ikke er overbegeistret for de idiotiske tekstene, men det snakkes bare bort. Drøy humor. Ingen vil være snerpete. Det er bare det at jeg er så lei av drøy humor som alltid går utover en part; ofte gjelder det en minoritet, men vi er ferdige med negervitser, er vi ikke? Hvis du som politimann får en farget student å veilede, setter du på tv-serien «Røtter» i politibilen? Eller har du innsett at vanlig folkeskikk holder i massevis? Hva med de politistudentene som har et kvinnenavn? Hva er problemet ditt med dem? Hvorfor ser du pornofilm på jobben?

Jeg har ventet på innspill fra mannlige polititjenestemenn, kolleger eller mellomledere, men det har ikke kommet noen, så vidt jeg har kunnet se. Jeg kobler noen av reaksjonene på russelåttekstene med oppførselen til politimennene som kaster terning om kvinnelige politistudenters kropper. Sier du noe mange nok ganger, blir det sant. Holder du kjeft hele tiden, blir det også sant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kommunikasjon burde vært et hovedfag på Politihøgskolen. Evnen til å kommunisere med alle på et klokt nivå, også med sine egne kolleger, burde være viktig for alle arbeidsplasser. Og jeg skal ikke bare skyte på politiet.

I sammenheng med denne harangen vil jeg fortelle min egen historie. På 80-tallet gikk jeg inn i Sjøforsvaret og var der i fire år. Deretter har jeg tilbragt hele arbeidslivet i IT-bransjen. Ut av ganske mange eksempler på drøy humor skal jeg komme med noen få.

Jeg var eneste jente i elektronikk-klassen, og derfor var det selvfølgelig helt logisk å gi meg en diger rød og hvit ståpikk av stearin til jul. Jeg tente på, ba på kaffe, og føyet det til lista for drøy humor. Seinere samme skoleår fikk jeg en tjukk konvolutt fra Aktuell Rapport (et blad med drøy mannehumor). Jeg hadde visstnok sendt inn en kontaktannonse, og nå fikk jeg alle svarene (som var ganske mange). På den tiden fantes ikke Snapchat eller Facebook, så polaroidbildene mannfolkene vedla var grumsete og sikkert ikke til deres fordel. En naken mann på motorsykkel, eller en mannetiss i full blomst ville gjort seg mye bedre med dagens bildekvalitet. Gutta i klassen fikk åpne hvert sitt brev i full offentlighet; synderne innrømte sin brøde, og ba flaue om unnskyldning. Det hjalp litt at hovedmannen bak annonsen, fikk selveste mannetissbildet. Det var ganske stort. 

For balansens skyld; det var ingen av mine mannlige klassekamerater som ble testet.

Noen år seinere, på min første mellomlederkonferanse i et, den gangen, stort datafirma, var kveldens hovedattraksjon visning av badedrakter. For kvinner. Jeg var den eneste i den forsamlingen som kunne ha noe særlig nytte av den seansen.   

Hver eneste uke i alle disse årene har jeg opplevd dustete kommentarer og drøy humor. Det preller av på meg som mygg på en elefant, og på de fleste av mine nåværende kvinnelige kolleger, men jeg skal fortelle dere en hemmelighet; vi er ganske drittleie likevel. Vi tar igjen og forsøker å være slagferdige og kvikke i replikken. Men vente ut-taktikken er utmattende, og det føles helt umulig at døtrene mine som nå skal avtjene verneplikten, og til og med en som ønsker seg til Politihøgskolen, skal gå gjennom det samme. Det er ikke alle som er like hardbarka som meg, og de skal absolutt ikke behøve å være det. Hverken menn eller kvinner. De skal få være seg selv.

Jeg synes ikke at det skal føles som en plikt for jenter å måtte le halvhjertet av russetekster som er så lavmål at du ikke vil ha dem på dorullen en gang. Jeg synes ikke at man skal måtte grue seg til å jobbe sammen med voksne mannfolk som burde vite bedre. Det handler om å ta det språket du har fått tildelt til et høyere nivå enn en 9.klasse på ungdomsskolen. Greier du ikke det, bør du bytte yrke til et der du kan holde kjeft hele dagen.  

Hver og en må begynne med seg selv, språket sitt, og med kollegaen sin. Har du en kollega som kommuniserer så lavmåls til de kvinnelige kollegaene deres, så si i fra, du som også er mann. Eller gå hvertfall ut, om du ikke tør å si noe. Vis at dette vil jeg ikke høre på. Forsøk å ikke la kollegene dine i stikken.

Inntil jeg hører noe fra dere vil jeg trygle døtrene mine om å velge en annen karrierevei. Dere fortjener ikke dem.