TETT PÅ OBJEKTENE: Den svenske fotografen Anders Petersen er verdensledende i sin sjanger, mener kurator Greger Ulf Nilsson. Fra monografien «Anders Petersen». Foto: © Anders Petersen og Bokförlaget Max Ström, 2013
TETT PÅ OBJEKTENE: Den svenske fotografen Anders Petersen er verdensledende i sin sjanger, mener kurator Greger Ulf Nilsson. Fra monografien «Anders Petersen». Foto: © Anders Petersen og Bokförlaget Max Ström, 2013Vis mer

Deres fotografer er verdenskjente for evnen til å se verden gjennom linsa

Når det kommer til fotografi, bør vårt lillebrorkompleks overfor svenskene tas på alvor.

IDEER: Den visuelle kulturen står sterkt i Sverige. I fjor gikk den første svenske festivalen for fotografi av stabelen i Landskrona, støttet av samtlige svenske politiske partier. Kjente fotografer som Christer Strömholm, Lars Tunbjörk og Anders Petersen har sørget for en økt oppmerksomhet rundt fotografiet.

- Det har alltid vært en tydelig tradisjon for fotografi her, og vi har hatt toneangivende fotografer som har fått oppmerksomhet både hjemme og utenlands. Gjennom det fikk vi en selvtillit på feltet som var viktig, sier svenske Greger Ulf Nilsson, designer, gallerist og forlegger. Nilsson bruker tennis som metafor for å forklare den svenske satsingen på feltet.

- Da Björn Borg ble verdensstjerne, ville plutselig alle spille tennis, og en lang stund var vi best i verden. Dere burde lære mer av skisporten deres. Hvordan kan dere skape den samme oppmerksomheten rundt deres fotografer som den skistjernene får?

Den sosiale reportasjen og det subjektive fotografiet kjennetegner mye svensk fotografi i dag. Tradisjonen stammer fra Christer Strömholm, som mente det å fotografere var som å skrive dagbok; «Til minnet av meg selv» er tittelen på en av hans bøker (og en utstilling).

Strömholm drev på 60- og 70-tallet Fotoskolan, hvor mange kjente kunstnere har studert, blant annet danske Bille August og Dagbladets egen Tom Martinsen.

I november åpnet det nasjonale biblioteket i Paris en utstilling med en av Strömholms tidligere elever, den svenske fotografen Anders Petersen. I den forbindelse kom monografien «Anders Petersen» ut. Petersen ble kjent med sin bok «Cafe Lehmitz» fra 1978, med bilder fra en kafé i Hamburg hvor han nærmest bodde, og ble nær venn med de han tok bilder av. I sin sjanger mener Greger Ulf Nilsson han er en av verdens beste fotografer.

Foto: © Anders Petersen og Bokförlaget Max Ström, 2013
Foto: © Anders Petersen og Bokförlaget Max Ström, 2013 Vis mer

- Gjennom utstillingen ser man at han aldri stagnerer, men utvikler seg hele tiden. Det er få som kan opprettholde den energien gjennom hele sitt kunstnerskap.

Nilsson er også kurator bak utstillingen «One picture at a time» med en annen kjent svenske, Gunnar Smoliansky. Smoliansky er også tidligere Strömholm-elev, og har konsentrert mye av sitt kunstnerskap til hverdagslivet på Södermalm i Stockholm. Utstillingen henger i noen uker til på nyåpnede Shoot Gallery, Oslos første private galleri for kunstfotografi.

Kuratoren besøkte nettopp Norges nasjonale fotomuseum Preus i Horten, for å se igjennom samlingen med tanke på en kommende utstilling. Han ble imponert over bredden og det faktum at vi har et statlig museum, men er overrasket over hvor lite oppmerksomhet det får.

- Preus har nettopp vist en utstilling med den verdenskjente fotografen Margaret Bourke-White for første gang i Norge, og de får ikke en eneste anmeldelse i avisene? Det er et tegn på total kulturignoranse. Hvorfor kommer ikke anmelderne og publikum løpende? Man kan ikke bare eie et museum for fotografi, det trenger all mulig støtte fra pressen og andre medier.

Nilsson arbeider for tiden i Oslo som designer hos Snøhetta, og mener norsk fotografi har mye å lære av arkitektene.

- Se hva som skjedde for arkitekturen her etter at Snøhetta vant anbudet om å tegne biblioteket i Alexandria. Staten forsto at dette hadde en markedsverdi og ville gi Norge mye oppmerksomhet utenlands. Derfor gikk de inn med støtte. Nå er norsk arkitektur verdensberømt og noe alle arkitekturmagasiner skriver om.

LANG FARTSTID: Monografien «Anders Petersen» viser over 250 bilder fra Anders Petersens kunstnerskap, fra debutboken «Gröna Lund» til hans seineste «City Diary». Foto: © Anders Petersen og Bokförlaget Max Ström, 2013
LANG FARTSTID: Monografien «Anders Petersen» viser over 250 bilder fra Anders Petersens kunstnerskap, fra debutboken «Gröna Lund» til hans seineste «City Diary». Foto: © Anders Petersen og Bokförlaget Max Ström, 2013 Vis mer

Fotografiet fikk tidlig en viktig plass i Sverige. I Sune Jonssons bok «Byn med det blå huset» fra 1959, fotograferte Jonsson byen han hadde vokst opp i. Den er blitt en klassiker, og nevnes blant flere andre svenske utgivelser i britiske Martin Parrs oversikt over verdens fotobøker. Og det Moderna Museet i Stockholm var tidlig ute med å vise fotografi. I 1971 viste deres avdeling Fotografiska Museet den første museale utstillingen med Bernd og Hilda Becher.

- Og så har vi jo en egen kameraprodusent her til lands som gjør et viktig arbeid, sier Nilsson, og sikter til Hasselbladstiftelsen, som har et utstillingssenter i Göteborg og deler ut en egen fotografisk pris hvert år.

Nilsson er også imponert over dagens svenske fotografer som tar tradisjonen med den sosiale reportasjen videre, som Hannah Modigh. I 2010 vant hun prisen for beste fotobok i Sverige, «Hillbilly Heroin, Honey». Boka handler om hennes opphold i den lille byen St Charles i Virginia i USA, hvor hun dro alene og satte seg selv i farlige situasjoner.

- Jeg mener hun gjør det fordi hun har fått bensin hjemmefra til å tørre det. Vår visuelle kultur og vår sterke tradisjon for den sosiale reportasjen gir Modigh selvtillit og trygghet til å reise.

En slik selvtillit kan kanskje også inspirere til å revurdere fotografiet som medium. Det har den svenske kunstneren Sofia Ekström gjort. Hun er utdannet pressefotograf og har vokst opp i sine foreldres fotostudio, men i dag stiller hun seg kritisk til fotografiet.

- Jeg tror ikke pressefotografer i tilstrekkelig grad er bevisste makten de har over den de portretterer. Dette er noe av grunnen til at jeg beveger meg vekk fra mediet, sier hun.

VIDEREFØRER SOSIAL TRADISJON: Hannah Modighs bok «Hillbilly Heroin, Honey» dokumenterer fotografens opphold i den lille amerikanske byen St Charles, hvor minedriften ble lagt ned, og arbeidsløshet og desperasjon råder. Foto: © Hannah Modigh og Journal, 2010
VIDEREFØRER SOSIAL TRADISJON: Hannah Modighs bok «Hillbilly Heroin, Honey» dokumenterer fotografens opphold i den lille amerikanske byen St Charles, hvor minedriften ble lagt ned, og arbeidsløshet og desperasjon råder. Foto: © Hannah Modigh og Journal, 2010 Vis mer

Moren arbeidet som portrettfotograf og kopist for Kodak, og tok i fritiden en rekke iscenesatte selvportretter. Etter hennes død begynte Ekström å analysere disse bildene.

- Det var her jeg begynte å miste troen på fotografiet - jeg syntes ikke bildene sa noen ting. Jeg tror det er bra å stille spørsmål til sitt medium.

Arbeidet med bildene av moren førte Ekström inn i kunstens verden. Hun gikk ut av Kunstakademiet i Stockholm i fjor vår og arbeider med maleri, fotografi, lyd, tekst og installasjoner. Norske Galleri Riis skal vise Ekström under kunstmessen Market seinere i vår, i galleriet de åpnet i Stockholm i 2011. Der skal hun stille ut både fotografier og maleri - hun stiller aldri ut fotografi alene.

Ekström sier hun ikke kommer helt unna fotografiet.

- Maleriene mine har fotografiske kvaliteter, fargene reagerer på lyset. Fotografi er på mange måter mitt språk. Men vi må være vårt ansvar som fotografer bevisst.

Nina Strand er redaktør av tidsskriftet Objektiv.

TAR AVSTAND: Sofia Ekström har beveget seg over i maleri, men bruker fortsatt det fotografiske formspråket. Foto: © Sofia Ekström, 2013
TAR AVSTAND: Sofia Ekström har beveget seg over i maleri, men bruker fortsatt det fotografiske formspråket. Foto: © Sofia Ekström, 2013 Vis mer