Deres gode vilje er ikke nok, Manic Street Preachers

Kom ikke helt i havn i Frognerbadet.

LITE MAJESTETISK: Manic Street Preachers lyktes ikke i å hente fram sitt mest storslagne på Norwegian Wood. Foto: Hans A Vedlog.
LITE MAJESTETISK: Manic Street Preachers lyktes ikke i å hente fram sitt mest storslagne på Norwegian Wood. Foto: Hans A Vedlog.Vis mer

KONSERT: De fikk ikke den beste starten på sin opptreden i Frognerbadet, Manic Street Preachers. Ikke bare måtte et av Storbritannias største og viktigste band de siste 20 årene nøye seg med et noe slunkent festivalpublikum (det begynner å bli en stund siden de skapte det store engasjement her til lands); jammen skulle de ikke få tekniske problemer også.

Midt i refrengriffet på åpningslåta «Motorcycle Emptiness» mistet vokalist og gitarist James Dean Bradfield gitarlyden, noe han i det minste håndterte med oppfinnsomhet da han avsluttet med å synge gitarpartiene — til stor underholdning for et positivt innstilt publikum.

Tynt lydbilde
Dermed ble det en stund med teknisk fikling før konserten kom i gang, men selv med lyden på plass brukte trioen en stund på å spille seg inn.

Særlig til å begynne med, men også utover i konserten, låt det hele litt for ofte mistenkelig tynt, tross forsterkningen fra rytmegitarist og keyboardist. Ikke så heldig for et band som er spesialister på massivt storslagne låter.

Noen av dem satt imidlertid med den fylden de skulle ha, som «Ocean Spray» og  «A Design For Life».

Singelparade
Gruppa har visstnok materiale klart til to nye album, men kveldens konsert var av det karriereoppsummerende slaget, med utgangspunkt i fjorårets omfattende singelsamleplate.

Og i dette formatet var de de eldre, kjappere, mer rufsete og energiske låtene som fungerte best — «You Love Us» og «Motown Junk», hovedsakelig.

M.A.S.H-låta «Suicide Is Painless» ble for eksempel presentert i en litt merkelig todelt versjon der starten var pianobar-treig, mens slutten tro til med hardrocktrøkk. Og mens Bradleys akustiske soloversjon av «The Everlasting» fikk fram den lyse, klare kraften i stemmen hans, var det kanskje ikke det beste formatet å gjøre låta i.

Plankekjøring 
Bandet rundet av med majestetiske «If You Tolerate This Your Children Will Be Next» i en hyggelig, men ikke helt majestetisk versjon.

Det var symptomatisk for en konsert som musikalsk bar litt for mye preg av plankekjøring.