Derfor ber Aasland om hjelp

FORSKNINGSMINISTER Tora Asland forhandler om sitt første budsjett, og hun har bygget opp optimisme i forskningsmiljøene. Norske budsjettforhandlinger er litt spesielle for her kommer ikke én og én statsråd til statsministeren; alle sitter rundt samme bord og kjemper om å framføre de mest «spiselige» argumentene. Det skulle derfor ikke forundre noen at Aasland ber forskere om hjelp med argumenter som slår i en forsamling uten forskningskulturell innsikt. Det skal trolig mye til for å vinne forståelse i resten av regjeringskollegiet om betydningen av at kunnskapsutvikling må finne sted nå, ikke bare for framtidige teknologiske nyvinninger og innovasjon, men også for verdens evne til å overleve.

Jeg vil ta Aaslands utfordring (Dagbladet 26.08) på alvor og gi et konkret eksempel på at større forskningsbevilgninger må til dersom Norge skal kunne møte en spesiell global utfordring. Jeg sikter til internasjonal helse og vil beskrive hvor avgjørende bekjempelse av sykdom i utviklingslandene er for hele verdens framtid. Men først vil jeg påpeke hva regjeringen faktisk har forpliktet seg til på dette feltet.

VED Å SLUTTE SEG TIL Stortingsmelding nr. 20 fra 2005: «Vilje til forskning», har den rød-grønne regjeringen tatt inn over seg at bare 10 % av verdens ressurser til medisinsk forskning er avsatt til arbeid rettet mot 90 % av den globale helsebyrden. Norge har dermed forpliktet seg til å følge Verdens helseorganisasjons anbefalingen om at 5 % av bistandsbudsjettet skal gå til forskning i sektoren. Det tas videre sikte på en total investering i forskning og utvikling på 3 % av BNP innen 2010; nå er den bare ca. 1,5 %.

Jens Stoltenberg fortjener ros for sitt internasjonale helseengasjement. Han markerer seg i kampen mot barnedødelighet med store bevilgninger til GAVI (Global Alliance for Vaccines and Immunization). Han har også vist klokskap ved å opprette et norsk forskningsprogram (GLOBVAC) med muligheter til å øke vår kunnskap i samarbeid med utenlandske forskergrupper. Men både spissing og bredde må til hvis norsk innsats på vaksinefeltet skal gjøre inntrykk der ute. Da må fri grunnleggende forskning styrkes på tilgrensende biomedisinske områder. Bare slik vil GLOBVAC-programmet kunne kvalitetssikres; og det er nettopp god forskning vi har bruk for.

Det er ikke hiv/AIDS og tuberkulose som tar livet av flest mennesker i utviklingslandene, men banale slimhinneinfeksjoner i tarmkanalen og luftveiene. De viktigste diarébakteriene er Escherischia coli og Shigella, som det ikke finnes noen effektive vaksiner mot. Den årlige dødsfrekvensen pga. diaré er 4-6 millioner, og i tillegg kommer en enorm sykelighet som rammer 4-5 milliarder. Barna kan ikke gå på skolen (noen har diaré nærmest hele året) og foreldrene får heller ikke gå på arbeid når barna er syke.

DET KREVES KOSTBAR grunnforskning for å utvikle de nødvendige vaksinene. Nye strategier må utprøves. Det bør ikke stå på penger hos Norge når vi vet at hvert tredje sekund dør et barn under fem år av sykdommer som kan behandles eller forebygges. Derfor er det logisk at regjeringen har sluttet seg til FNs initiativ for å redusere barnedødeligheten. Effektive vaksiner vil være det beste framtidige hjelpemiddel i denne kampen.

Tilliten til grunnleggende forskning gjennomsyret Gro Harlem Brundtlands ledelse av Verdens helseorganisasjon og var kraften i flere viktige kampsaker, f.eks. bekjempelse av tobakksindustrien og hurtig utvikling av en vaksine mot det farlige Sarsviruset. I et glitrende foredrag da hun ble kreert til æresdoktor ved Universitetet i Oslo (02.09.05), framhevet hun at ingenting er viktigere enn medisinsk forskning for å stoppe dødsspiralen fra sykdom til fattigdom og sult med påfølgende krig, hungersnød og enda mer sykdom. Slik har helse en enorm betydning for verdens framtid.

Derfor håper vi som jobber med forsvar mot sykdom, at Aasland vil lykkes med å inspirere Stoltenberg til å engasjere seg i generell forskningspolitikk med samme glød som han hittil har gjort på vaksinefeltet. Slik ville Regjeringen kunne bidra til at vårt land, sammen med resten av verden, går en sikrere framtid i møte.

FULLFINANSIERING av ambisiøse vaksineprosjekter har imidlertid vist seg å være vanskelig selv over GLOBVAC-programmet. Her kommer mitt ferske eksempel. E. coli gir diaré ved hjelp av to toksiner (enterotoksigen E. coli = ETEC): et varmelabilt og et varmestabilt (ST). De fleste diareer i fattige land er forbundet med ST, men ingen har hittil lykkes å lage en vaksine mot dette lille toksinet. Nettopp dette er målet for et prosjekt med akronymet EntVac, utviklet som et samarbeid mellom universitetene i Bergen og Oslo, med tilknytning av et fremragende internasjonalt nettverk. Vi planlegger genetiske endringer (mutasjoner) i ST slik at det ikke lenger er toksisk, men likevel kan gi immunstimulering i en tarmvaksine (oral vaksine).

Dette er et dristig prosjekt, men dersom det lykkes vil gevinsten for global helse være enorm. Gjennom Forskningsrådet er vi tildelt 15 millioner over GLOBVAC-programmet. Dette dekker bare 65 prosent av den aktiviteten vi planla, så prosjektet må nedjusteres med 35 prosent. Selv om prosjektet støttes med anbefalingsbrev fra de to universitetene samt fra Haukeland sykehus og Rikshospitalet, har det ikke lykkes å få til en institusjonell tilknytning i form av f.eks. en postdoktorhjemmel. Dette viser noen av vanskelighetene i det underfinansierte norske forskningssystemet.

VI HAR FÅTT TILSAGN om delfinansiering av den kostbare mutagenesen, altså selve toksindelen av søknaden fra den amerikanske vaksineorgansiasjonen Enteric Vaccine Initiative (finansiert av The Bill & Melinda Gates Foundation), men vi får ikke ekstra støtte til resten av søknaden. En viktig del av alt vaksinearbeid er å finne fram til pålitelige biologiske markører (korrelater) for effekten av vaksinen. Vi har planlagt å infisere frivillige ved Haukeland sykehus med antibiotikafølsomme ETEC-stammer, og så finne ut om antistoffer i spytt gjenspeiler det immunsvaret som finner sted i tarmen. Da ville vi ha en ikke-invasiv (uten blodprøve) og enkel målemetode for å følge effekten av en nyutviklet vaksine i kliniske forsøk. Dessverre har vi ikke ressurser til slike grundige forundersøkelser. Altså reduseres prosjekters kvalitet, og trolig vil vi gjøre mye arbeid av liten framtidig verdi.

Det oppleves frustrerende at GLOBVAC-programmet ikke har nok midler til å fullfinansiere et dristig prosjekt med store muligheter til å utvikle en effektiv diarévaksine som vil kunne berge millioner av barn i den tredje verden. I min kronikk i Dagbladet 5. 07: «Forbruk eller kunnskap», diskuterte jeg hvordan noen av vår enorme oljeinntekter kan brukes til forskning uten å bryte med Handlingsregelen. Løsningen kan være et utenlandsfond til innkjøp av forskningsutstyr, lønn av gjesteforskere og ikke minst til internasjonale helseprosjekter slik som utvikling og utprøving av en ny diarévaksine. Dette burde Aasland kunne få gjennomslag for i årets budsjettforhandlinger.