Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Derfor ble jeg asylsøker

Etipoias leder Meles Zenawi er død. Jeg og min familie har arvet et liv på flukt.

FRYKT: Det etiopiske regimet trakasserer fortsatt fredelige demonstranter her i Norge, skriver asylsøker Dahit Wasihun Lakew. Dette bildet ble tatt under en gudstjeneste i Oslo domkirke i 2011, da papirløse etiopere hadde søkt tilflukt i kirka. Foto: Linn Cathrin Olsen / SCANPIX

debattsaker
FRYKT: Det etiopiske regimet trakasserer fortsatt fredelige demonstranter her i Norge, skriver asylsøker Dahit Wasihun Lakew. Dette bildet ble tatt under en gudstjeneste i Oslo domkirke i 2011, da papirløse etiopere hadde søkt tilflukt i kirka. Foto: Linn Cathrin Olsen / SCANPIX debattsaker Vis mer

Mitt hjemland Etiopia er nevnt gjennom tidene i mange tekster og skrifter av religiøs og filosofisk art. Etiopia er også et land hvor over hundre etniske grupper, og både kristne og muslimer, har lært å leve i harmoni med hverandre. Til tross for denne stolte historien, har det aldri dukket opp en leder som har kunnet virkeliggjøre drømmen om et fritt og demokratisk Etiopia.

De siste 21 årene har Meles Zenawi styrt landet med hat og undertrykkelse. Etter at han døde, forsøker noen av Meles’ støttespillere å fortelle oss at det ikke fantes noen mer heroisk leder enn ham i verden. Tross all den elendighet som han har utsatt det etiopiske folket for, er folket nå tvunget til å være med på kondolansebesøk. Mange blir til og med betalt for å komme og gråte, slik at flere kan slutte seg til. Folk er sultne og misfornøyde. De fleste gråter ikke for Meles. De gråter for de vonde opplevelsene de har gjennomlevd de siste 21 årene.

Meles’ tilhengere skryter av at han har pusset opp hovedstaden, Addis Abeba, at han har bygd høye bygninger og lange veier. Det spørs imidlertid om dette er Zenawis fortjeneste, når Etiopia årlig mottar fire milliarder dollar fra verdenssamfunnet og er den nest største hjelpemottaker i verden. Det er heller ingen tvil om at mye av den veksten som det skrytes av, i stor grad har kommet Meles’ krets og etniske gruppe til del.

I Addis Abebas gater finnes over hundre tusen gatebarn. Ikke langt unna vil man ofte se regimets folk på vei til atter en kveld på et av de store underholdningshotellene. Etiopia har blitt en fest for de få, mens det for de mange er et sted for lidelse.

Vestlige politikere som ikke har sett eller forstått Meles Zenawis sanne ansikt, snakker gjerne om hans diplomatiske formuleringsevne og roser ham som om han var i besittelse av en stor og nesten magisk visdom. Den etiopiske pressen er i dag underlagt lover som har fullstendig paralysert dem. Humanitære organisasjoner som ga støtte til millioner av fattige, har blitt stengt fordi de var for uavhengige - i likhet med organisasjoner som jobbet for fred og demokrati.

Dawit Wasihun Lakew
Dawit Wasihun Lakew Vis mer

Antiterrorlovgivning blir brukt for å stilne selv fredelig politisk aktivitet, og mange har blitt fengslet og drept. De etiopiske fengslene er fulle av uskyldige borgere som har tillatt seg å protestere mot diktatoren. I noen deler av landet er regimet skyldig i massemord. Militæret, sikkerhetstjenestene og de økonomiske strukturene var kontrollert av Meles og hans indre sirkel, og er nå kontrollert av et råd hvor Meles’ egen etniske gruppe stadig har makten.

En skammelig del av Meles’ arv er alle menneskene han sendte på flukt. Fordi jeg prøvde å bidra til endring gjennom demokratiske midler, ble jeg fengslet to ganger og plassert i en liten celle med andre personer slik at jeg ikke fikk mulighet til å sove. Alt ansiktshår og hår på hodet ble fjernet med et barberblad som ble brukt på mange andre innsatte, og vi ble nektet mat og drikke. Til sist ble jeg tvunget til å skrive under på et dokument der jeg «innrømmet» at mine grunner for å demonstrere var feilaktige og hvor jeg lovte ikke å ha mer kontakt med opposisjonelle. Likevel ble jeg tett overvåket selv etter at jeg ble løslatt.

Meles nøyde seg heller ikke med å forfølge opposisjonen i Etiopia. Han var også opptatt av å ramme opposisjonen i diasporaen, ikke minst fordi han fra sin egen tid som geriljaleder visste hvor viktig diasporaen kan være. Denne virksomheten er blant annet omtalt i et internt direktiv som ble lekket av en av de etiopiske ambassadene. All opposisjonell protestvirksomhet i diasporaen skal filmes, lister med navn og bilder av deltagere i demonstrasjoner skal utarbeides, og all slik informasjon skal sendes til det etiopiske utenriksdepartementet.

I land som mangler en etiopisk ambassade, som Norge, har regimets lokale støttespillere fått ansvaret for å rapportere om all opposisjonell aktivitet, i tillegg til å forsøke å skremme de opposisjonelle fra å være aktive. Det vil si at selv etter at vi har flyktet fra Etiopia, fortsetter Meles’ håndlangere å forfølge oss her på norsk jord.

Dette har pågått systematisk i flere år, uten noen konsekvenser for forfølgerne. Det paradoksale er at regimets støttespillere selv har kommet til Norge som asylsøkere fordi de skal ha blitt torturert av Meles’ regime. At de stiller opp som regimets støttespillere like etter at de har fått opphold, har blitt mer og mer vanlig å se.

Etter at jeg kom til Norge har også jeg blitt truet av regimets representanter her. De har tatt personlig kontakt med meg og advart meg om at det vil få alvorlige konsekvenser hvis jeg fortsetter min politiske virksomhet. Noen har ringt meg fra skjult nummer, sendt epost og truet meg, noen har sendt informasjon direkte til etiopiske myndigheter hvor jeg blir omtalt som en problematisk person, med kopi til meg. De vil at jeg skal vite hva de gjør; de vil at jeg skal være redd.

Et nylig eksempel er en opposisjonell demonstrasjon i Oslo i september, for å minnes de som har blitt fengslet og drept gjennom de siste 21 årene. Demonstrasjonen ble holdt samme dag som Meles ble begravet. Dagen før demonstrasjonen fikk flere medlemmer i Den etiopiske foreningen en tekstmelding med en trussel mot å delta i demonstrasjonen; avsenderens nummer var selvsagt ikke sporbart. Noen av medlemmene kunne også fortelle om direkte henvendelser ved personlig oppmøte fra regimets støttespillere hvor de ble frarådet å komme til demonstrasjonen.

Under selve demonstrasjonen sto regimets støttespillere ved strategiske posisjoner for å ta bilder, slik regimet her befalt dem å gjøre. En av dem kom også i fysisk håndgemeng med vår kameramann og en av våre sikkerhetsvakter. Han uttrykte et høylytt ønske om å drepe både dem og de som organiserte demonstrasjonen.

Meles er kanskje død, men jeg er stadig på flukt fra det diktaturet han skapte.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media