JULETRADISJON: «Love Actually» er blitt en av vår tids store julefilmer, og i kveld kommer mange til å se den igjen på NRK (husk lommetørkle). Men i det siste har filmen også vært utsatt for en god del kritikk.
JULETRADISJON: «Love Actually» er blitt en av vår tids store julefilmer, og i kveld kommer mange til å se den igjen på NRK (husk lommetørkle). Men i det siste har filmen også vært utsatt for en god del kritikk.Vis mer

Derfor ble «Love Actually» en juleklassiker

Men er den egentlig bare mørk og forstyrret?

(Filtermagasin.no): Året var 2004 og Robinson-deltakerne var nettopp ferdige med et 46 dagers opphold i varmere strøk på en øy langt fra dem de var glade i.

I den nyvunnede friheten så de film. Den filmen var «Love Actually», og Rebecca Wolsdal grein.

- Jeg tror ALLE grein, forteller hun.

- Vi var utsultet på kjærlighet og savnet våre nærmeste. Grineknappene våre ble helt satt ut av alt som hadde med det gjøre.

En julefortelling Rebecca har sett filmen mange ganger siden, og hun er ikke den eneste. I de ti årene som er gått siden den kom ut har den britiske romantiske komedien blitt en nær uunngåelig film.

Den var en internasjonal kassasuksess på kino, er en gjenganger på norske fjernsyn (NRK viser den i kveld) og i manges øyne er den nå blitt en ekte klassiker med juletradisjon-status.

Det finnes en egen Twitter-konto som bare poster sitater fra filmen rundt juletider, samtidig som nettstedet The Hairpin feirer filmens tiårsjubileum med å skrive forferdelige, forferdelige fanfiction-fortellinger om hvordan det gikk med rollefigurene etterpå.

Filmen har en plass i Jens Stoltenbergs hjerte, det samme får vi tro gjelder for Dorthe Skappel. Hun overtalte i hvert fall Andrew Lincoln til å gjenskape scena med kjærlighetskortene med henne selv i rollen til Kiera Knightley da Lincoln var i byen for å promotere «The Walking Dead» (ja, for du visste at «The Walking Dead»-stjernen, som så mange andre i Hollywood, er erkebritisk?)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dansende statsminister For andre fremkaller filmen imidlertid alt fra skuldertrekk til det reneste hat.

Hvorfor? La oss se ta bestanddelene nærmere i øyensyn. Vi får servert ni noenlunde sammenvevde historier om ulike typer kjærlighet, lagt til de siste fem ukene før jul.

Her finnes alt fra en forfatter (Colin Firth) som forelsker seg i hushjelpa si og Emma Thompson som sliter med at ektemannen (Alan Rickman) er tiltrukket av sin yngre sekretær til en amorøst utfordret kar som stikker til USA for å imponere damer med den britiske aksenten sin (ja, det funker).

Både manus og regi er ved hit-maskinen Richard Curtis, som også sto bak manus på filmer som «Notting Hill», «Bridget Jones' dagbok» og «Fire bryllup og en gravferd».

I et retrospektivt intervju The Guardian publiserte denne uka beskriver han filmen som sin «Pulp Fiction». På grunn av de mange trådene i fortellingen, vel og merke.

En sann troende I samme intervju forsøker Bill Nighy så godt han kan å oppsummere filmens vedvarende appell.

- Richard er en sann troende. Han lager ikke romantiske komedier for å.. Vel, åpenbart har han lyst til å tjene penger, men det er ekte og han finner ulike måter å uttrykke det på.

I Entertainment Weekly har også Andrew Lincoln stilt opp i et jubileumsintervju og fortalt om første gang han leste manus og fant scenen hvor han står taus og uttrykker kjærligheten til Keira Knightley via kortene sine (det var forøvrig Lincolns egen håndskrift).

- Jeg visste i hjertet mitt at scenen i døra med Keira var vakker. Jeg tenkte bare: «Dette er fantastisk». Det er alltid trivelig å være med i en romantisk film, men å spille han ene fyren som ikke får jenta - å ikke få henne på den måten er helt nydelig

- Jeg liker egentlig ikke romkoms, men jeg synes scenen med Emma Thompson på soverommet når hun hører på Joni Mitchell for så å skyve vekk følelsene sine overfor barna like etterpå er helt utrolig gripende, sier Kathrine Torday Gulden, en annen tilhenger av filmen.

- Jeg elsker Thompson. Og Rickman, selv om han er en kuk.

En som også blir truffet av filmens mange kjærlighetsfortellinger er Tollef Ladehaug fra Oslo.

- Mulig det er snålt med en svær skjeggete fyr som blir rørt til tårer av slikt, men denne filmen funker hver gang. En herlig blanding av flotte historier, strålende skuespillere og stor humor.

Middelmådig? Ikke alle har like varme følelser for «Love Actually». Hege fra Oslo beskriver sin holdning til filmen som «midt imellom mildt hat og likegyldig».

KOMMUNIKASJONSLØS KJÆRLIGHET: Colin Firth frir til hushjelpa Aurelia (Lúcia Moniz) - før de har hatt én eneste samtale.
KOMMUNIKASJONSLØS KJÆRLIGHET: Colin Firth frir til hushjelpa Aurelia (Lúcia Moniz) - før de har hatt én eneste samtale. Vis mer

Hun så den for fire-fem år siden og kjedet seg.

- Den eneste grunnen til at jeg så den var fordi en kollega under et julebord insisterte på at jeg måtte se den fordi jeg ligna sånn på hun som spilte elskerinna til Alan Rickman, forteller Hege.

- Annet enn frisyren gjør jeg slettes ikke det.

Filmstudent Håkon Sandodden Kise i Bergen betegner på sin side filmen som middelmådig:

- Enkelt og greit er ikke alle historiene like gode, og bare noen av dem gjør filmen verdt å se flere ganger. Samme sak som med resten av kavalkadene som går i jula, med andre ord. Noe er koselig og søtt og vakkert, mens andre historier bare er megakonstruert plastikk-kjærlighets-tullball. Eller bare ikke SÅ morsomt.

- Sjokkerende antiromantisk Er det bare Hege og Håkon som er sære, eller finnes det noen skyggesider ved «Love Actually» som menigheten har gått glipp av?

Slår glansbildet sprekker ved nærmere ettersyn? Er det mørke klumper i koseposen?

Skal man tro kommentarartiklene som har poppet opp de siste ukene: Definitivt.

Ballet startet da kritiker Christopher Orr i The Atlantic, oppgitt over filmens status som juleklassiker, kalte fortellingen «nesten sjokkerende anti-romantisk». Orr, som slaktet filmen da den først kom ut, klager blant annet på hvordan filmen først og fremst handler om fysisk tiltrekning - personlighet og verbal kommunikasjon betyr nada.

Kjærlighet uten samtale Ett eksempel: Colin Firth, som frir til hushjelpa Aurelia (Lúcia Moniz) - før de har hatt én eneste samtale.

Filmens romantiske par forsøker i følge Orr aldri å lære hverandre å kjenne og trenger aldri å overkomme virkelige hindre, noe han peker ut som kjernen i de fleste andre romantiske komedier.

EN DÅRLIG VENN: Scenen er Andrew Lincoln erklærer sin kjærlighet er utvilsomt rørende. Men viser han seg ikke også som en fryktelig dårlig venn?
EN DÅRLIG VENN: Scenen er Andrew Lincoln erklærer sin kjærlighet er utvilsomt rørende. Men viser han seg ikke også som en fryktelig dårlig venn? Vis mer

- Det største hinderet for et lykkelig romantisk forhold er bare frykten for å erklære ens kjærlighet. Så snart rollefigurene finner motet til å si «jeg elsker deg», er den romantiske ferden over og vi går rett til lykkelige-alle-sine-dager.

Kritikken fra Orr kan virke krass, men den er ingenting mot det som har fulgt av analyser og kommentarer.

Feministisk kritikk I et skråblikk hos feministisk anlagte Jezebel identifiserer Lindy West det hun mener er filmens hovedmoral:

- Jo mindre en kvinne snakker, jo mer elskelig er hun.

Som eksempel tar hun frem romansen mellom statsminister/ungkar Hugh Grant og den nyansatte tjeneren hans, Natalie (Martine McCutcheon).

- Hugh blir øyeblikkelig forelsket i Natalie, som er forståelig fordi hun ennå ikke har gått over sin attraktivitets-ordkvota si. (Tjuesju. Kvota er 27 ord før du blir Emma Thompson og må destrueres).

Med andre ord: Tjenerjenta som fniser i stedet for å få en replikk når hun møter den amerikanske presidenten = Magisk. Uforståelig hushjelp = Gull. Emma Thompson, som har personlighet og en bøtte med replikker? = Heks, som straffes med et skrantende ekteskap.

Truer nasjonal sikkerhet Bloggen Death and Taxes har på sin side rangert alle filmens forhold etter hvor ubehagelige og forstyrrende de er.

På topp (eller bunn) finner vi den tvilsomme maktbalansen mellom statsministeren og tjeneren - vi sitter egentlig og heier på et sextrakasseringssøksmål i støpeskjeen. Det ender også med å true nasjonal sikkerhet når Grant blir misunnelig fordi den amerikanske presidenten har prøvd seg.

Nest kjipest (og bare fordi han ikke truer nasjonal sikkerhet) er Andrew Lincoln, begrunnet med at han går bak ryggen på bestekompisen og driter i all normal folkeskikk når han erklærer sin kjærlighet til henne på trappa utenfor huset deres.

Og når hun oppdager videoen han filmet fra bryllupet hennes, stort sett bare bilder av henne, blir hun rørt, ikke skremt.

MIN PULP FICTION: Regissør Richard Curtis (til venstre) i samtale med Emma Thompson.
MIN PULP FICTION: Regissør Richard Curtis (til venstre) i samtale med Emma Thompson. Vis mer

- I virkeligheten, om man snubler over en smugfilmet video laget for én manns blikk, pleier kvinner vanligvis å løpe som faen før de ender opp i en «it puts the lotion in the basket»-situasjon.

Trøst for skuffede ulykkesfugler Kritikk av denne typen får selvsagt ikke stå ubesvart, spesielt ikke når det er en så høyt elsket film som angripes.

Fremst i rekken av forsvarere er Ben Dreyfuss fra nettstedet Mother Jones som går Orrs påstand om antiromantikk i møte.

Dreyfuss er nemlig sterkt uenig i Orrs påstand om at det å erklære sin kjærlighet er et lite hinder, og han gjør seg til talsmann for alle som har latt sjansen gå fra seg, som har sperret de store følelsene inni seg og aldri sluppet dem ut fordi de er redde for å bli avvist.

- Filmen er ønskeoppfyllelse for de ofte skuffede ulykkesfuglene som tenker på denne måten. Og det er grunnen til at «Love Actually» er viktig.

Et av eksemplene han trekker fram er Orrs kritikk av Andrew Lincoln-tråden i fortellingen, som ifølge Orr «på en eller annen måte forsøker å få det å gå bak ryggen til en venn for å erklære din evige kjærlighet til kona hans til å virke romantisk».

- Joda: Dårlig venn. Men i tillegg er det romantisk, svarer Dreyfuss.

- Kanskje det er romantisk og ondt, men det er fortsatt romantisk! (Og Chris Orr, dette er den tristeste delen av filmen, fordi den fyren er oss alle, alle vi som noensinne har elsket feil person på feil grunnlag. Om du ikke har den minste lille bit av medfølelse med ham, vel, da er du laget av veldig slitesterkt materiale).

Tid for grining Mens årets kanskje viktigste debatt raser videre har filmen uansett blitt en fast tradisjon for Rebecca Wolsdal.

På lille julaften skal hun sammen med sin kjære nok en gang kose seg med favorittscenen: Den pinlig nøyaktige oversettelsen av Colin Firths stotrende portugisiske frieri.

- Jeg gleder meg til å se om jeg griner av det nå også.

TRUER NASJONAL SIKKERHET? Statsministeren (spilt av Hugh Grant) kan ha latt sin forelskelse går foran hensynet til rikets sikkerhet.
TRUER NASJONAL SIKKERHET? Statsministeren (spilt av Hugh Grant) kan ha latt sin forelskelse går foran hensynet til rikets sikkerhet. Vis mer

Denne saken ble opprinnelig publisert på film- og tv-bloggen Filtermagasin.no.