PÅ VEI UT: Oslo-skolens mektige sjef, Astrid Søgnen, skal ha fått beskjed om å gå av når hun fyller 67, etter en hard maktkamp mot skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV). Foto: Morten Holm / NTB Scanpix
PÅ VEI UT: Oslo-skolens mektige sjef, Astrid Søgnen, skal ha fått beskjed om å gå av når hun fyller 67, etter en hard maktkamp mot skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV). Foto: Morten Holm / NTB ScanpixVis mer

Oslo-skolens mektige sjef på vei ut:

Derfor blir det bråk om styringen av Oslo-skolen

Kampen mellom Astrid Søgnen og byråd Inga Marte Thorkildsen har foregått langs flere akser.

Kommentar

Kanskje var det det utdanningspolitiske slaget ved Waterloo som ble utkjempet denne uken. Slaget ble etter alt å dømme tapt av Astrid Søgnen, den mektige sjefen for Utdanningsetaten i Oslo, som skal ha fått beskjed av Raymond Johansen om å gå av på 67-årsdagen senere i år. Søgnen har kjempet med forskjellige rødgrønne byråder siden valget i 2015, og særlig med Inga Marte Thorkildsen (SV), som tok over som skolebyråd i desember. Det ligger nok av kadaver igjen på slagmarken. Dagen etter at Søgnen skal ha blitt bedt om å gå av, ble det sendt inn varsler om trakasserende oppførsel fra Thorkildsens side. Varslerne sitter høyt plassert i Utdanningsetaten.

Dette er en konflikt som har utspilt seg langs to akser. Det ene er en ideologisk konflikt. Søgnen har vært hærfører for en bestemt form for skoleledelse, basert på stor grad av målstyring og sterk kontroll. Tålmodigheten med dem som avviker fra linjen har vært liten og lojalitet blitt premiert. Støttespillerne hennes har pekt på at dette er en styreform som har frembrakt gode resultater og større gjennomstrømning i Oslo-skolen. Motstanderne har trukket frem rigide testregimer og dårlig ytringsklima.

Koret som har kritisert Søgnen har vært tallrikt og høylytt, i den grad at det er lett å glemme at det finnes mange historier om problemene som fantes i Oslo-skolen før hun tok over, om manglende ansvarliggjøring av skoler og lærere og undervisning på autopilot som knapt var tilpasset en ny tid. Det er også lett å glemme at Oslo-skolen er et enormt og buktende dyr som ikke er lett å styre. Elevmassen er stor og uensartet, og rommer mange som ikke har bodd i Norge i mange år. Et av Søgnens mål som det har vært lett å slutte seg til, har vært at elevene i mindre grad skulle oppleve at flaks eller uflaks i lærerkabalen skulle avgjøre hvordan skoleårene ble.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det finnes også en rekke vitnesbyrd om at styringen har vært så rigid at det har gått utover andre viktige kvaliteter ved skolen, og det har vært så som så med ledelsens interesse for de blinde flekkene. Den som setter kvantitative mål for en skole, premierer dem for å nå disse målene og bebreider dem for ikke å gjøre det, skaper et system der det er så om gjøre å sende tilbake en rapport som blir godt mottatt at en tar snarveier for å få det til. Det har vært nyhetssaker om elever som øver på kartleggingsprøver og rektorer som premieres hvis elevene gjør det bra – noe som fører til at kartleggingsprøvene gjør noe ganske annet enn å kartlegge. Lærere har følt at rommet for å komme med kritikk har vært lite, forskere som er hyret inn for å snakke om andre former for ledelse er blitt avfeid, og det stilles jevnlig spørsmål om stykkprisfinansieringen, der skoler blir premiert for å tiltrekke seg flere elever, gjør at problemer blir feid under teppet av hensyn til omdømmet.

Dette er spørsmål der rødgrønne skolepolitikere har klart andre syn enn sine motparter på høyresiden, og der sistnevnte har opplevd Utdanningsetaten som langt mer lydhøre. Det er betegnende at Høyre-politikere som Anniken Hauglie og Torger Ødegaard beskriver samarbeidet med Søgnen som storartet, mens etterfølgerne deres fra motsatt politisk fløy strever med å få gjennomført det de vil gjennomføre.

For dette er den andre konfliktaksen: Den som dreier seg om hvor uavhengige, for ikke å si stridbare, offentlige etater tillater seg å være i møte med politisk ledelse. Utdanningsetaten har lenge vært sett på som en stat i staten i Oslo kommune. Det er særlig denne posisjonen som nå ser ut til å stå for fall. Det er også en dreining i mer demokratisk retning; det er tross alt oppsiktsvekkende at de som er valgt for å stake ut kursen, opplever at etaten som skal sette planene deres ut i live, motarbeider dem – slik Thorkildsen har opplevd det i tiden som byråd.

Det er også oppsiktsvekkende at ansatte varsler om politisk ledelse, snarere enn sine egne direkte overordnede. Varslerne bedyrer at de tok steget etter lang tids frustrasjon og uten å orientere Søgnen. Men det tar seg ikke godt ut at varslene ble sendt inn idet maktkampen mellom Søgnen og Thorkildsen nådde senit, og det så ut som om førstnevnte ville gå tapende ut.

Samtidig bør alle varslere tas alvorlig og gis den nødvendige beskyttelse, og ikke avfeies selv om omstendighetene rundt er såpass spesielle. Thorkildsen har tidligere lagt for dagen en sviktende rolleforståelse, da hun ba en Oslo-rektor sende innspill til henne via SV slik at hun slapp å journalføre henvendelsen. At en taper betyr ikke at en vinner, og denne slagmarken kan bli enda blodigere, slik slagmarker har det med å bli.