Alvorlige konsekvenser: Hvis Abbas reiser tomhendt fra New York, kan det få alvorlige konsekvenser for hans egen legitimitet, for ikke å si hele det segmentet av palestinsk politikk som promoterer en ikkevoldelig, diplomatisk fredsløsning, skriver kronikkforfatteren. Foto: Dado Ruvic/Reuters/Scanpix
Alvorlige konsekvenser: Hvis Abbas reiser tomhendt fra New York, kan det få alvorlige konsekvenser for hans egen legitimitet, for ikke å si hele det segmentet av palestinsk politikk som promoterer en ikkevoldelig, diplomatisk fredsløsning, skriver kronikkforfatteren. Foto: Dado Ruvic/Reuters/ScanpixVis mer

Derfor blir ikke Palestina en stat nå

De som tror president Mahmoud Abbas kan lykkes med å få anerkjent Palestina som selvstendig stat, vil bli skuffet. Men det betyr ikke at initiativet er meningsløst.

Denne uka åpner FNs årlige generalforsamling i New York. Den enkeltsaken det knyttes størst forventninger til, er spørsmålet om en palestinsk stat, etter at det palestinske lederskapet i Ramallah i lang tid har varslet sin intensjon om å søke opptak som fullverdig medlem av FN.

Ramallahs FN-strategi er primært et utslag av årelang frustrasjon over manglende framdrift i fredsforhandlingene med Israel. Atten år etter signeringen av Oslo-avtalen er forutsetningene på bakken for en palestinsk stat betydelig svekket, først og fremst siden antallet israelske bosettere på Vestbredden er fordoblet. Israels nåværende regjering har dessuten vist liten vilje til å innlede substansielle fredsforhandlinger.

Ramallahs strategiske skifte er også et utslag av utstrakt palestinsk skuffelse over Obama-administrasjonen og dens manglende evne til å utjevne det asymmetriske styrkeforholdet mellom Israel og PLO. Selv om Barack Obama i mai 2009 kritiserte Israels bosettingspolitikk i hardere ordelag enn noen av sine forgjengere, manglet han viljen eller evnen til å presse fram en full byggestans.

I takt med USAs forfeilede forsøk ble kravene til Israel nedjustert. Forbitrelsen i Ramallah var stor. Omkvedet var at hvis ikke engang denne amerikanske administrasjonen er i stand til å legge det nødvendige presset på Israel, vil ingen være det.

I desperasjon, og med stadig synkende folkelig støtte og legitimitet, søkte Abbas alternative løsninger, og besluttet å bringe Palestina-spørsmålet tilbake til FN i september 2011.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidspunktet er ikke tilfeldig. I fjor høst erklærte Obama at han ønsket å se opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat i 2011. I tillegg faller initiativet sammen med avslutningen av et omfattende program for palestinsk statsbygging, hvis eksplisitte mål var å klargjøre det institusjonelle rammeverket for en palestinsk stat innen september 2011.

Planen ble velsignet av EU og USA, og har blitt implementert i tett samarbeid med Israel. Programmets målsettinger er langt på vei nådd, og Verdensbanken har kunngjort at Palestina teknisk sett er klar for selvstendighet i nærmeste framtid. I tillegg har PA fordypet sitt sikkerhetssamarbeid med Israel, og etterlevd de fleste av de kravene som ble stilt i det såkalte «Veikartet for fred» fra 2003 (i motsetning til Israel).

Det palestinske lederskapet mener derfor det har gjort sitt, og at det nå er opp til det internasjonale samfunnet «å leve opp til sine forpliktelser».

Selv om den palestinske logikken kan virke tiltalende, borger ikke den realpolitiske virkeligheten for uhemmet optimisme. Motkreftene er formidable, og ikke uventet er kritikken sterkest i Israel.

Statsminister Benjamin Netanyahu beskriver FN-sporet som en uakseptabel form for palestinsk unilateralisme, som betydelig svekker muligheten for en forhandlet løsning. Israel frykter at PLO søker å påtvinge Israel en fredsløsning ved hjelp av eksterne aktører, uten hensyntagen til israelske interesser.

For det andre ser mange israelere FN-sporet som et element av en omfattende internasjonal kampanje for å delegitimere Israel, en kampanje som også omfatter voksende propalestinsk aktivisme i USA og Europa.

Washington har vært lydhøre i forhold til den israelske kritikken, og har også en egeninteresse i å motarbeide Abbas? strategi: USA har hatt et ubestridt monopol på rollen som fredsmekler i to tiår, og ønsker ikke å se sin egen lederrolle bli erstattet av et multilateralt FN-spor.

Tidspunktet er også svært ubeleilig. Den arabiske våren har allerede svekket amerikansk innflytelse i Midtøsten, og en konfrontasjon med PLO i FN vil kunne svekke USAs omdømme ytterligere. FN-sporet genererer med andre ord en tap-tap-situasjon for USA, og i flere måneder har Washington frenetisk forsøkt å overtale Abbas til å skifte kurs.

Det er i skrivende stund stor usikkerhet om hvordan en eventuell FN-resolusjon vil se ut, og det foreligger ennå ingen konkrete forslag. Det som imidlertid er sikkert, er at hvis Abbas gjør alvor av sin erklærte strategi - å søke fullt FN-medlemskap, som bare kan skjenkes av Sikkerhetsrådet - vil han lide nederlag. Det hersker ingen tvil om at USA kommer til å benytte seg av sin vetorett for å blokkere en slik resolusjon.

Hvis han nedjusterer sine ambisjoner, kan han imidlertid be om en annen type oppgradering av palestinernes status i FN, til såkalt ikke-medlemsstat med observatørstatus, på linje med Vatikanstaten. En slik oppgradering kan nemlig gis av Generalforsamlingen, hvor Ramallah nyter stor støtte og ingen har vetorett.

En slik oppgradering vil, I hvert fall teoretisk, åpne for palestinsk medlemskap i flere andre internasjonale institusjoner, som for eksempel Den internasjonal straffedomstolen i Haag (ICC). Det er ikke ubetydelig.

Men fallhøyden er stor, og årets FN-seanse kan resultere i palestinsk fiasko. Dette er et svært bekymringsfullt scenario: Hvis Abbas reiser tomhendt fra New York, kan det få alvorlige konsekvenser for hans egen legitimitet, for ikke å si hele det segmentet av palestinsk politikk som promoterer en ikkevoldelig, diplomatisk fredsløsning.

Europeiske diplomater jobber derfor iherdig med å finne et levelig kompromiss, eller en såkalt «myk landing», mest av alt i frykt for en politisk kollaps. En mulig løsning kan være en hestehandel hvor EU støtter en resolusjon i Generalforsamlingen som oppgraderer PLOs status, samtidig som man avkrever garantier fra Abbas om at han ikke vil bringe Israel inn for ICC, og at han umiddelbart forplikter seg til en ny runde med USA-ledete fredsforhandlinger med Israel.

Dette synes å være det beste palestinerne kan oppnå i New York, i hvert fall i denne omgang. Så selv om årets generalforsamling ikke kan gjøre slutt på den israelske okkupasjonen av Vestbredden, kan den muligens gi Abbas noen nye kort på hånda til neste forhandlingsrunde.

Den vil også kunne styrke den internasjonale konsensusen om en tostatsløsning, og indikere at anerkjennelsen av en palestinsk stat først og fremst er et spørsmål om tid.