Derfor bør Dagbladet anke

Fordømmelsen av Dagbladets oppslag i Spetalen-saken har haglet fra norske mediekommentatorer. Selvsagt med rette, presseetikken setter klare grenser for publisering av påstander fremmet utelukkende på bakgrunn av anonyme kilder. Avisen er derfor også felt i Pressens Faglige Utvalg. Det er naturlig at pressefolk reagerer profesjonsetisk når de blir bedt om sitt syn på oppslaget, men det rette spørsmålet som må stilles i tilknytning til tingrettsdommen er heller: Kvalifiserer Dagbladets oppslag til rettslig reaksjon og medfølgende erstatningsansvar? For å svare på dette må vi ta utgangspunkt i norsk rettspraksis og i særdeleshet i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) som i fire tilfeller de siste årene har overprøvd norske Høyesterettsdommer i injuriesaker og gitt pressen medhold.

Det strider selvsagt mot vår alminnelige rettsfølelse at en avis skal kunne fremsette negative udokumenterte påstander om et menneske – og slippe unna med det. Men saken er mer komplisert enn som så. I den såkalte Tønsberg Blad-saken var nettopp manglende dokumentasjon hovedtemaet. En næringslivstopp var blitt anklaget for å opptre som «boplikt-synder» på Tjøme. Avisen mente å ha dokumentasjon for dette, men kunne ikke fremlegge den i retten. Avisen tapte i Høyesterett, tok saken til Strasbourg og vant der.

Ingen saker av denne typen er like, men i spørsmålet om hva som må til for å begrense ytringsfriheten dreier det seg om å trekke ut essensen i domsslutningene og overføre den på vårt tilfelle. Så langt jeg kan se er det noen viktige punkter som i så måte taler i favør av Dagbladet og som av prinsipielle grunner bør ende i en anke til lagmannsretten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det første er Spetalen en person med en betydelig offentlig funksjon. Han forvalter milliarder av kroner og ber daglig om menneskers tillit i tilknytning til finansielle transaksjoner. At han oppfører seg klandreverdige, endog kriminelt, i et offentlig lokale er selvsagt av offentlig interesse. Spetalens sviktende dømmekraft er det mange som har legitim interesse av å få kjennskap til. Formuleringen «The failure of public persons to observe laws and regulations» ble anvendt av EMD i Tønsberg Blad-saken som begrunnelse for at det var legitimt, selv med bruk av udokumenterbare kilder, å anklage en næringslivstopp for «boplikt-synd». I TB-saken hadde avisen ikke rett i sin påstand om at næringslivsmannen handlet i strid med offentlige bestemmelser, i Spetalen-saken er det fastslått av retten at finansmannen handlet rettsstridig ved å utøve legemsfornærmelse.

I Spetalen-saken gikk Dagbladet ikke i den fellen som er den mest vanlige presseetiske fellen – manglende vilje til å innhente samtidig imøtegåelse av krenkende påstander. Avisen hadde snakket med Spetalen og endog gjort klar et intervju der påstandene ble tilbakevist fra hans side, men finansmannen trakk senere intervjuet fordi avisen ikke ville gå med på hans, etter mitt skjønn urimelige krav.

I tillegg til dette ville EMD trolig legge vekt på hvorvidt journalisten handlet i god tro. Så langt jeg kan se inneholder ikke dommen elementer som tyder på noe annet. Spørsmålet om kildenes troverdighet er nok et tema i Tønsberg Blad-saken. Her står selvsagt Dagbladet svakere. Likevel kan det være av betydning å stille spørsmål ved årsaken til at avisens kilder i dette tilfellet ikke ønsker å stå frem. Det kan være liten grunn til å anbefale å vitne mot Spetalen. Er man aktør i finansmarkedet, er ikke Spetalen den første mannen å ønske seg som fiende. Opptrinnet på utestedet Odeon viser for øvrig hvordan han er i stand til å reagere mot mennesker han ikke liker.

Spetalens advokat har på en beundringsverdig måte prosedert saken til «finanskjendisen» i pressen. Et av hans hovedpunkter har vært å slå ned på bruken av begrepet AMOK i Dagbladets overskrift. Etter min mening er likevel dette relativt udiskutabelt tillatelig i rettslig sammenheng. I svært mange saker har EMD påpekt at presentasjonsform, til og med overdrivelser i overskrifter, ikke kan rammes av straffebestemmelser. Lek med tanken på at Dagbladet hadde brukt følgende overskrifter: «Finanskjendis slo om seg i voldelig opptrinn på utested» eller «Finanskjendis kan dømmes for vold». I henhold til dommen fra tingretten, som slår fast at Spetalens handlinger rammes av straffelovens bestemmelser om legemsfornærmelse, er det åpenbart grunnlag for slike titler. Men: er disse i sin form noe mindre krenkende enn å skrive at mannen «gikk amok»?

«Amok» vil dessuten høyst sannsynlig kunne kategoriseres som en verdivurdering på linje med «tufs», «idiot», «slåssape» (eller andre for anledningen passende karakteristikker), i motsetning til faktabaserte merkelapper som «kriminell» , «straffedømt» , «psykopat» etc.

De som er i tvil om berettigelsen av å skille mellom disse kategoriene kan lese den såkalte Nordlandposten-saken (Høyesterett) som har drøftet forskjellen. Redaktørforeningen har i sin høringsuttalelse til ny injurielovgivning gjort et stort nummer av denne distinksjonen og EMD har også gjentatte ganger fremhevet den.

Dermed gjenstår det påstand om sviktende (og trolig ukorrekt) faktabeskrivelse av opptrinnet. Dette dreier seg likevel ikke om det mest substansielle i saken, som er at Spetalen opptrådte klanderverdig. Det dreier seg om hvorvidt avisen gikk for langt i sin overdrivelse og om hvorvidt det i dette tilfellet «i et demokratisk samfunn» skal være nødvendig å anvende straffeloven for å slå ned på avisens rett til å sette saken på trykk.

Når vi til dette legger at tingrettsdommen er nærmest fri for juridisk drøfting, full av moralistisk synsing og har endt med et erstatningsbeløp som er hindsides all fornuft, kan det ikke være tvil om at Dagbladet kan ha mye å hente i lagmannsretten. Til slutt: Spetalen er en mann som i kraft av sin stilling har omfattende tilgang til landets debattarenaer – også avisene. Det er her kampen om hans omdømme bør føres – ikke i retten. Slik gir vi ytringsretten meningsfulle vilkår.