Dette handler egentlig ikke om at Rødt har dårlig politikk, selv om enkelte av deres standpunkt har alvorlig mangel på forankring i virkeligheten. Eksempelvis ønsker partiet å erstatte EØS-avtalen. Her legger de seg på linje med Trump som naivt tror på bilaterale handelsavtaler over multilateralt samarbeid. Handel med EU utgjør 80 prosent av norsk eksport.
Nåværende tollfrie avtale vil virke som en drøm etter vi har innsnevret vårt politiske albuerom ved å fornærme hele EU med en snuoperasjon på EØS. Det er visst uinteressant for Rødt. Når premissene for å utøve politikk blir lagt i et idealsamfunn som ikke eksisterer, blir det umulig å utforme en jordnær utenrikspolitikk.
Dette understrekes ved deres ønske om å melde seg ut av NATO og la norsk forsvar være moralsk utilsmusset av utenlandsoperasjoner i et par uker før vi blir en del av Russland. For øvrig begår partiet en gigantisk internasjonal “brainfart” når de med brennende engasjement gråter for de svakeste i «Forskjells-Norge», men overser at de svakeste i verden ikke befinner seg her. De bor i land med autoritære regimer som vil bli rammet kraftigst av klimaendringer.
Lidelsene disse menneskene vil oppleve kan sannsynligvis ikke måle seg med en fattig norsk families (veldig nevneverdige!) kamp mot et urettferdig arbeidsliv. Likevel velger Rødt kampen for å knuse neoliberalismen innenfor rammen av nasjonalstaten. Partiets modige klimapolitikk drukner i forslag om å utjevne forskjeller innad i et land som eksporterer tørke og flom på oljefat.
Partiet for mindre vekst og velstand vokser
KommentarFossilprofitørene får operere i skyggen av «Velferdsprofitørene». I spørsmålet om fordeling starter Rødt med verdens rikeste land. Ved å omfavne statssystemet og samtidig være blodkritisk til etablerte maktstrukturer, tar Rødt rekord i schizofreni. Det er også urovekkende at partiet ikke aksepterer grunnleggende forutsetninger for utøvende politikk.
I Oslo står de på sidelinja framfor å velge et samarbeid som har ideelle forutsetninger for dem: en radikal lokal versjon av Arbeiderpartiet, presset av et sosialistisk og et grønt parti. De står utafor når sosial dumping ved offentlige anbud skal utslettes og byen endelig tar sitt ansvar for å redusere klimagassutslipp.
Forklaringa kan være at Rødt ser kompromisser som en trussel mot en imagepakke bygd på at de har så rett at de må være upragmatiske. Å mestre et politisk samarbeid ville svertet deres urokkelige tro på egen ideologis ufeilbarlighet. I MDG er det annerledes. Vi er blokkuavhengige. Vi har prinsipper vi aldri forlater, men nettopp derfor samarbeider vi til begge sider på de punktene vi kan være pragmatiske. Vi er tydelige på at økonomisk aktivitet skal være underlagt naturens tåleevne og medmenneskelige absolutter. At produksjonens kostnader ikke skal eksternaliseres til verken mennesker eller miljø.
Vi er for en radikal omfordelingspolitikk, men vi vil starte med å forhandle på klima. Vi er harde, men rimelige. Det kan være lurt med en erkjennelse av at en ikke revolusjonerer hele politikken med én stortingsrepresentant og 10 prosent oppslutning i Oslo. I den situasjonen må man kare til seg det som står hjertet nærmest. I hovedstaden har MDG fått enormt med gjennomslag, men der har vi et uvanlig godt samarbeidsklima. Problemet er altså ikke at Rødt har dårlig politikk, selv om de mangler evne til å tenke globalt. Problemet er at de har noe god politikk de aldri kommer til å gjennomføre og får forfekte uten tanke på samarbeid.
Derfor bør du stemme MDG, som kjemper for de svakestes rettferdighet innenfor dagens politiske system.
